VEGGEN

Veggen stirrer. Rett på meg. Som om jeg er dum. Sitter fast. Ikke vet. På andre siden hører jeg mennesker. Mylder. De ler. Snakker høyt, sikkert, livlig. De bader i hverandre. Tar på hverandre. Fingrene mine er kalde. Jeg går ut til dem. Det er bare en og en som kan snakke om gangen. Ikke meg. Bare til en person. Jeg hører på disse. Jeg hører på de andre. Jeg forsvinner inn i begge. Forsvinner og blir altfor synlig på en og samme tid. Det er mye. To ting på en gang er mye. Jeg flytter meg. Her kanskje. Hvor er veggen? De fester seg ikke til meg. Jeg fester meg ikke til dem. Jeg fester ikke som dem. Renner gjennom rommet. Tilbake på rommet. Hvor veggen stirrer.

EN SIDE FRA DAGBOKEN MIN

Nesten ordrett.

(en onsdag i juli) Sky, sol og regn. Dag: 4-/6

«06:30. Tidligere enn nødvendig. Bønn. Meditasjon. Strekk. Felles frokost i Fjon Fjellkyrkje. Jeg jobber på dataen mens jeg (mot min vilje) lytter til andres samtaler. Skriver trinn mens ingen ser på. Fylt av lengsel i kroppen i dag. Hjemlengsel. Min kjære reiser til Oslo i morgen når jeg kommer hjem. Jeg savner hjem, og plutselig savner jeg pappa og. De hverdagslige klemmene som sier hei og hadet. Jeg er fylt av sorg og drama av en bok jeg leser. Tomas Espedal. Den er så alt for nær. Han er fra Bergen. En av skuespillerne her kjenner han, og sa at han ble tiltalt for voldtekt en gang. Han virker som en alkoholiker. Forfatteren altså. Det er sårt å lese, men så klart liker jeg det litt og. Den leses selvom jeg ikke forstår alt. Men det er vel kanskje ikke meningen heller. Det er så mange meninger som kan hentes ut.

Jeg tok en joggetur, som ble ti ganger lengre enn forventet. Den vakreste joggeturen noensinne. På en beskjeden bilvei mellom de høyeste fjellene og stilleste fjordene. Som å ha funnet Narnia her inne. Det var da jeg ble ringt. De var veldig stresset og jeg hadde bare stukket av. Jeg er oppriktig så rar og fjern noen ganger. Jeg er lei for det. Men det gikk fint. Jeg trente mer da jeg kom tilbake. Jeg spiste så utrolig mye i dag at det sikkert gikk opp i opp, noe som gjorde meg trist. Har jeg lagt på meg disse dagene? Jeg vil bli tynnere, tynnere. Ikke så sykt mye som før, og takk Gud for det. Men Gud, som jeg angrer, og jeg har aldri angret så mye på å ha klippet håret mitt. Hvorfor gjorde jeg det, Gud? Helvete, det gjør virkelig vondt hver eneste dag hvor mye jeg angrer. Jeg drømmer om, og ønsker så sterkt, at jeg ikke hadde klippet det, at jeg drømmer om det.

Hva mer? Jeg ringte sponsor og fortalte om mine nylige feil og fremtredende mangler. Jeg ringte min kjære og pratet om hvordan det er å være her. Jeg lå på en benk under et tak, så på regnet med telefonen på høyttaler foran nesetippen. Og det korte håret mitt, som når jeg hviler haken min på hendene, ikke er ani benken engang. Ingenting og ingen er hjemme her unntatt drømmen min. Jeg skriver igjen. Jeg har jo skrevet med pennen min hver dag, men nå skriver jeg ting som kan deles tror jeg. Jeg var overbevist om at nå (for ørtende gang) har jeg virkelig mistet det for alltid. Men jeg måtte bare lese litt. Jeg må altså lese for å skrive. Hvem er jeg som tror at jeg kan skrive uten å lese? Alle forfattere, poeter og skribenter må naturligvis ha likt å lese. Det gjør jo jeg og. Men jeg er et sånt sted for tiden at å lese noe bra kan gjøre meg vondt. (Det er ikke alltid så praktisk å ha det vondt.) Jeg vil skrive bok, men vet ikke hvordan jeg skal strukturere den enda. Jeg vil skrive manus men vet ikke hvor jeg skal begynne. Denne reisen er god nok, sier jeg til meg selv. En skuespiller sa til meg i dag at «du er jo alltid så rolig.» Skjønner ikke. Men likevel takk Gud, virkelig, for at jeg får være meg. Og til slutt, i dag er jeg takknemlig for: min mentale og fysiske helse, å være rusfri, å vokse, å føle og et rikt liv

GLEMT

Det ukjente utestengt. Innestengt trygghet. Det familiære er ikke alltid så fint. Men det er fint med det familiære. Langstrakte hender. Harde håndflater. Dytter. Skyver skogen ut, ut gjennom vinduet. Der borte ligger den, helt i horisonten. Pitteliten gjennom den firkantede rammen. Fin og forlatt. Slik det er med vår firkantede stue. Summingen fra det firkantede kjøleskapet. Dens uvitende, ensformige eksistens. Erindringen om tilstedeværelsen av noe annet. Noe rundt. Han visste om det en gang. Glemt nå. Som jeg glemte å slå av lyset da jeg dro. Alt står stille unntatt i lyset. Under spottene i taket – de duse, diagonale støvstripene. Svevende, nesten usynlige korn i sin enslige dans blant mange. Flimrende ut og inn i lys og mørke. Små, sirkulære spøkelser. En gang en stjerne. En gang et liv. Glemt nå. Glemt av døden selv. De er der selvom lyset er av.

UNSKYLD

Tause tanker. Vanker. Banker. Sjelelige skavanker. Hva skal jeg si? Dikt, dagbok, manus, eller poesi? Fremdeles ingenting. Setninger i spinn. Jeg går ut av mitt gode skinn. Inn og ut. Ut og inn. Ut uten trening. Ut uten mening. Bare et og annet ord. Dypt begravd i dårlig jord. Svake spor. Av hvordan ting en gang var i fjor. Hvis jeg bare tror. Kanskje blir du stor. Klar til å levere. Agere. Servere. Ikke skjemmes. Gjemmes eller glemmes. Fortsetter. Navnløse netter. Å lete etter. Er det lenge til jeg letter? Til drømmer drømmes? Hodet tømmes og hjertet oversvømmes? En dikter har ingen plikter. Ingen han svikter. Ingen strid. Noen sier bortkastet tid. Men du skjønner, det er så skjønt, å lage skjønnhet bare for skjønnhetens skyld. Litt hverdagsidyll. Et regnskyll, av åndelig påfyll. Unksyld. Unskyld mennesker, for min idealisme. Unskyld Gud, for min materialisme. Unskyld meg, for min egoisme. Individualisme og eskapisme.

FØRST LEVE

«Inspired.» To be «in spirit.» Å være «i ånden,» eller «i sjelen.»

Vanligvis tenker jeg at kroppen min fyller en liten del av den store verdensånden. Men når jeg er inspirert, er det motsatt. Da er det akkurat som hele ånden fyller kroppen min i stede… Og ånden fyller meg så plutselig og uanstrengt. Jeg trenger ikke å gjøre noe for å bli inspirert. Eller så er det mange små ting jeg har gjort riktig over tid, som har åpnet opp for dette frydfulle øyeblikket av guddommelig belønning. En uventet gave.

Krystallklare tankerekker – som perler på en snor. Frie flyter de avgårde sammen med fotskrittene mine. Jeg stopper opp og setter meg. Dette må jeg skrive ned! Neven knytter seg rundt restene av det jeg nettop kjente på. Hva var det? Var det det at jeg gikk så rolig? At jeg var alene? Morgensolen?

Hendene dirrer over tastaturet, men budskapet glir mellom fingrene. Ånden flyr ifra meg. Den legger seg stille og tålmodig i alt omkring. Igjen er jeg bare et lite uttrykk av den store verdensjelen. Hva ville den? Bare innom for å erte meg? Kanskje hinte til noe… Men den drar igjen med en gang jeg prøver å fange den. Som om den ikke syns jeg er moden nok enda.

Primum esse, tum philosofari. Først leve, så filosofere.

Hmm, jeg kan ha en tendens til å prøve å holde fast ved de vakreste tingene i livet. Det har resultert i progressiv smerte. Først når smerten blir uutholdelig, skjønner jeg at jeg må slippe taket. For et paradoks det er, at når jeg overgir meg, og løsner grepet om det jeg trodde jeg trengte, bare da kan ånden strømme inn gjennom hendene mine, og fylle meg på ny.