PÅ KROPPEN

På ørene har jeg musikk. Ikke den kule, men den som fargelegger veien fra Danmarksplass til Fisketorget i mine helt egne stemninger.

Huden har jeg bar. Ingen sminke, bare smilehull som jeg kan presse mot kinnet til mennesker jeg klemmer, og hvile mykt på brystet til gutten jeg liker best.

I hånden har jeg en kulepenn. Ikke en joint som demper følelser, men blekk som hjelper meg å utforske dem.

I magen har jeg god mat. Ikke sukkerfritt, men den som eksploderer i munnen, masserer halsen og fyller meg med lykkehormoner og varme.

Rundt beina har jeg løse bukser. Ikke tettsittende som fremmer former, men de som er lett å dra av i sengen når jeg vil gi og få kjærlighet.

FELLESKAP

En fjern fantasi i fluktens forfjamselse, fostret friksjon i fengselets fryktelige fred

et forunderlig felleskap av fortapte farere, forsøkte forsiktig en fremmed filosofi

som fablet om at følerens fineste form, fantes i fortapelse av denne fabelaktige forandring

at forhistorisk frykt skulle føde en fantastisk frihet

og forvandle fortidens forferdeligheter til fremtidens fineste fortellinger.

HOLD BARE UT

Dagene er mørke,
året er på hell.
Tårene vil tørke
hvis du tenner lyset selv.

I solens svake stråler
ligger håpet ditt på lur.
Du får ikke mer enn du tåler
før solen atter snur.

Lengt ikke etter sommer
selvom vinden den er kald.
Vintersolverv kommer
og åpner kroppens skall.

Sjelen din blir gjenfødt
naturen blir som ny.
Livet det blir rosenrødt
hold bare ut til daggry
.

TELEFONSAMTALEN

Kan du ikke ringe meg på din telefon
neste gang nervene krever en umiddelbar reaksjon

på grunn av manglende dopaminproduksjon
en barndom uten affeksjon

som med årene ble til ustyrlig aggresjon
en sjelelig korrupsjon

ikke rart du ønsker å være helt monoton
og tror at oddsen virker som en til en million

en kropp uten agitasjon
penger uten Megafon
livet uten metadon

rusen har for lengst mistet sin opprinnelige funksjon
så kan du ikke ringe meg i neste situasjon?

det blir kanskje ikke mer enn en daglig refleksjon
eller gjentagelse av en opplært affirmasjon

men kanskje du kan slippe en ny runde på akuttinstutisjon
eller å falle dypere inn i djevelens illusjon

for jeg har også litt informasjon
om besettelse av en slik demon

VEGGEN

Veggen stirrer. Rett på meg. Som om jeg er dum. Sitter fast. Ikke vet. På andre siden hører jeg mennesker. Mylder. De ler. Snakker høyt, sikkert, livlig. De bader i hverandre. Tar på hverandre. Fingrene mine er kalde. Jeg går ut til dem. Det er bare en og en som kan snakke om gangen. Ikke meg. Bare til en person. Jeg hører på disse. Jeg hører på de andre. Jeg forsvinner inn i begge. Forsvinner og blir altfor synlig på en og samme tid. Det er mye. To ting på en gang er mye. Jeg flytter meg. Her kanskje. Hvor er veggen? De fester seg ikke til meg. Jeg fester meg ikke til dem. Jeg fester ikke som dem. Renner gjennom rommet. Tilbake på rommet. Hvor veggen stirrer.