Våren er aldri rolig

nei, våren er aldri rolig

den stiger svulstig
og jeg tar i mot
ufrivillig frydefullt
før den avløses yrende

i barneøyne
med ungdomslyst
voksenting
i gammel sjel

nei, våren er aldri rolig

kravstor kryper den
inn i min munn
og kveler meg ukontrollert
med bunnløst begjær

nei, våren er aldri rolig

den er født
som for første gang
ut av min kropp
og inn i din




melk og honning

Hvis melk er liv
og honning er kjærlighet
var barnet naivt
da det trodde på ærlighet

i barnet så skremt
av en selverklært dronning
ble morsmelk sement
og smerte til honning

Sementens sjalusi
så et øyeblikks idyll
og barnets poesi
ble til et liv av skyld

Honning fra en pose
ble barnets nye mor
en melkeshot, en dose
av sementens kraft så stor

Sementmelkens vrede
i det voksne barns hjerte
fant en grusom glede
i honningens velkjente smerte

PÅ KROPPEN

På ørene har jeg musikk. Ikke den kule, men den som fargelegger veien fra Danmarksplass til Fisketorget i mine helt egne stemninger.

Huden har jeg bar. Ingen sminke, bare smilehull som jeg kan presse mot kinnet til mennesker jeg klemmer, og hvile mykt på brystet til gutten jeg liker best.

I hånden har jeg en kulepenn. Ikke en joint som demper følelser, men blekk som hjelper meg å utforske dem.

I magen har jeg god mat. Ikke sukkerfritt, men den som eksploderer i munnen, masserer halsen og fyller meg med lykkehormoner og varme.

Rundt beina har jeg løse bukser. Ikke tettsittende som fremmer former, men de som er lett å dra av i sengen når jeg vil gi og få kjærlighet.