-Takknemlig for å lære. For vennens visdom og bilturens nostalgi. Boken jeg leser, og forfatterens fantasi. Analyser av andre og tankenes hi. Takknemlig for litt hverdagspsykologi.

-Takknemlig for å føle. Skjønnhetens stygge og trygge bedrageri. Et snev av det å være blid, plutselig – før vårens (jeg håper) tilbakevendende energi. Takknemlig for smeltende snø og litt mars-melankoli.

-Takknemlig for å tenke. Ikke helt i harmoni. Med meg selv, eller samfunnets småsyke symfoni. Holdninger holdt hemmelige som landsforræderi. Men også selv en kontroversiell filosofi, har vel for noen en takknemlig verdi.

-Takknemlig for å skape. Da er jeg i det minste fri. Sett bort i fra sinnets selvskapte klaustrofobi. Som alltid lammer det jeg egentlig vil si. Takknemlig er jeg da for min venn, poesi. En hjertelig anomali, i min ellers mutte monotone melodi.

Evig er her
og evig er nå
i pusten som aldri dør
men blir gjenfødt
også
lik som den var
bare ny
ny kan verden bli
og ny kan verden være
så vær her nå
i evighetens kjerne

nei, våren er aldri rolig

den stiger svulstig
og jeg tar i mot
ufrivillig frydefullt
før den avløses yrende

i barneøyne
med ungdomslyst
voksenting
i gammel sjel

nei, våren er aldri rolig

kravstor kryper den
inn i min munn
og kveler meg ukontrollert
med bunnløst begjær

nei, våren er aldri rolig

den er født
som for første gang
ut av min kropp
og inn i din

jeg legger meg på magen min
i hodet svever barnet inn

fingrene strekkes mot neste trinn
men jeg fikler rundt i ingenting

mot mitt kjøtt er vær og vind
for mitt blod, en flaske gin

forbrytelsen har gjort meg blind
klasket over mitt våte kinn

det går ikke mer å si «forsvinn»
du er like nedgravd i mitt skinn.

en frakoblet følelse forlatt i frihet
lever likeglad i lidende latter

sinnet skriker sårt i sinne
men stillheten seirer atter

la oss sammen sveve
ut i vår natur
hvor bare vi kan leve
i stjernenes struktur

la oss sammen snike
i samfunnets sensur
hos den pene pike
som selger vakre bur

la oss sammen danse
i undergrunnskultur
kjære, aldri stanse
transcendere vår tortur

la oss sammen flyte
inn i min mikstur
fortsette å nyte
før vi selvsagt snur

Hvis melk er liv
og honning er kjærlighet
var barnet naivt
da det trodde på ærlighet

i barnet så skremt
av en selverklært dronning
ble morsmelk sement
og smerte til honning

Sementens sjalusi
så et øyeblikks idyll
og barnets poesi
ble til et liv av skyld

Honning fra en pose
ble barnets nye mor
en melkeshot, en dose
av sementens kraft så stor

Sementmelkens vrede
i det voksne barns hjerte
fant en grusom glede
i honningens velkjente smerte

Dragejeger
løgner til leger
fulle beger

renner over
ingen lover
alle sover

tanker tenkes
halsen lenkes
klumpen senkes

ned i magen
natt om dagen
jakten på dragen.

Store slurker er vond å svelge,
men med vann over hodet,
kunne jeg ikke lenger velge.

Flasken ble tom, men havet renner over.
Nå må jeg svømme,
og holde det jeg lover.

I ustø jakt,
på usanselig kontakt,
med sitt eget bilde,
av en høyere makt.

I abstrus prakt,
fremdeles intakt,
som et bønnebarn,
med englevakt.