VEGGEN

Veggen stirrer. Rett på meg. Som om jeg er dum. Sitter fast. Ikke vet. På andre siden hører jeg mennesker. Mylder. De ler. Snakker høyt, sikkert, livlig. De bader i hverandre. Tar på hverandre. Fingrene mine er kalde. Jeg går ut til dem. Det er bare en og en som kan snakke om gangen. Ikke meg. Bare til en person. Jeg hører på disse. Jeg hører på de andre. Jeg forsvinner inn i begge. Forsvinner og blir altfor synlig på en og samme tid. Det er mye. To ting på en gang er mye. Jeg flytter meg. Her kanskje. Hvor er veggen? De fester seg ikke til meg. Jeg fester meg ikke til dem. Jeg fester ikke som dem. Renner gjennom rommet. Tilbake på rommet. Hvor veggen stirrer.

GLEMT

Det ukjente utestengt. Innestengt trygghet. Det familiære er ikke alltid så fint. Men det er fint med det familiære. Langstrakte hender. Harde håndflater. Dytter. Skyver skogen ut, ut gjennom vinduet. Der borte ligger den, helt i horisonten. Pitteliten gjennom den firkantede rammen. Fin og forlatt. Slik det er med vår firkantede stue. Summingen fra det firkantede kjøleskapet. Dens uvitende, ensformige eksistens. Erindringen om tilstedeværelsen av noe annet. Noe rundt. Han visste om det en gang. Glemt nå. Som jeg glemte å slå av lyset da jeg dro. Alt står stille unntatt i lyset. Under spottene i taket – de duse, diagonale støvstripene. Svevende, nesten usynlige korn i sin enslige dans blant mange. Flimrende ut og inn i lys og mørke. Små, sirkulære spøkelser. En gang en stjerne. En gang et liv. Glemt nå. Glemt av døden selv. De er der selvom lyset er av.

UNSKYLD

Tause tanker. Vanker. Banker. Sjelelige skavanker. Hva skal jeg si? Dikt, dagbok, manus, eller poesi? Fremdeles ingenting. Setninger i spinn. Jeg går ut av mitt gode skinn. Inn og ut. Ut og inn. Ut uten trening. Ut uten mening. Bare et og annet ord. Dypt begravd i dårlig jord. Svake spor. Av hvordan ting en gang var i fjor. Hvis jeg bare tror. Kanskje blir du stor. Klar til å levere. Agere. Servere. Ikke skjemmes. Gjemmes eller glemmes. Fortsetter. Navnløse netter. Å lete etter. Er det lenge til jeg letter? Til drømmer drømmes? Hodet tømmes og hjertet oversvømmes? En dikter har ingen plikter. Ingen han svikter. Ingen strid. Noen sier bortkastet tid. Men du skjønner, det er så skjønt, å lage skjønnhet bare for skjønnhetens skyld. Litt hverdagsidyll. Et regnskyll, av åndelig påfyll. Unksyld. Unskyld mennesker, for min idealisme. Unskyld Gud, for min materialisme. Unskyld meg, for min egoisme. Individualisme og eskapisme.

UT AV HULEN

Lidelse, død og oppstandelse. Vår lidelse gjorde at vårt gamle liv, vår gamle måte å leve på, måtte dø. Etter torturen måtte vi inn i hulen, hvor Jesus lå før han gjenoppstod, inn i hulen, hvor Mohammad mediterte og ba før han kom tilbake. Inn i hulen – inn i oss selv… For selvrefleksjon. Inni hulen innså vi, at de gamle måtene som førte til vår død, var nødt til å dø med oss. Slik at vi kan komme ut av hulen med ny visdom, en ny måte å leve på. Det gjorde vondt å dø, men vi måtte dø, for å gjennoppstå.

Om fortellingene er sanne eller ikke, symbolikken i religiøse historier kan ha relevans for våre livs dypeste sannheter.

Hold ut inni hulene deres i denne isolasjonens tid. Sommeren er på vei. Det er snart tid for å gjenoppstå. Fremdeles god påske.

Dagene er mørke,
året er på hell.
Tårene vil tørke
hvis du tenner lyset selv.

I solens svake stråler
ligger håpet ditt på lur.
Du får ikke mer enn du tåler
før solen atter snur.

Lengt ikke etter sommer
selvom vinden den er kald.
Vintersolverv kommer
og åpner kroppens skall.

Sjelen din blir gjenfødt
naturen blir som ny.
Livet det blir rosenrødt
hold bare ut til daggry
.


Et dikt jeg skrev i vinter da jeg var i behandling, i hulen min.

MITT GAMLE HJEM

Jeg kunne sverget på at angsten satt i veggene. På gulvet trakket man i ensomhet, og i taket hang det mørke skygger. Jeg ville flykte, men alt jeg ønsket når jeg var ute, var å dra hjem. Til mitt innesperrede fristed. Mitt lovløse fengsel. Andre fortalte meg at jeg hadde gjort det koselig. Men det var bare jeg som visste at bildene på veggen skulle ta meg og at monstrene ventet under under sengen.

Danmarksplass,
hvor dommedag demrer i dagbokens demoner
og damen danser i dystre delusjoner
.

Frakoblede følelser forlatt i fangenskap
flykter i fantasier om fjerne felleskap.

I helvetes hage med hypnotiske hinder
henter hun hemmeligheter i høye havvinder.

Som en sønderknust sjel svømmende i syre,
sliten og svak lar hun satan styre.

Måtte de som flytter inn etter meg, male over veggene med sinnsro, trakke på gulvet med hverandre og henge lys i taket – slik jeg velger å gjøre i mitt nye hjem.

EN TID FOR ALT

På ørene har jeg musikk. Ikke den de sier jeg skal høre, men den som får meg til å danse mellom Danmarksplass og Fisketorget.

I ansiktet har jeg vind. Ikke sminke, men en krem som jeg kan dele med kinnet til mennesker jeg klemmer og hvile mykt på skjorten til gutten jeg liker best.

Skuldrene mine bærer krøller. Noen byrder også, men mest mørke lokker fallende fritt rundt brune øyne som ser etter fine ting.

I hendene har jeg en kulepenn. Ikke en joint som demper følelser, men ord som hjelper meg å utforske dem.

I magen har jeg god mat. Ikke sukkerfritt, men velsmakende som sender lykkehormoner fra magen, opp langs ragrydden og ender i et smil før neste bit.

Rundt beina har jeg løse bukser. Ikke tettsittende som fremmer former, men de som er lett å dra av i sengen når jeg vil gi og få kjærlighet.

Bukse // her
Jakke // her
Jakke // Mango
Genser // Bikbok

Foto: @Olveaustefjord