EN SIDE FRA DAGBOKEN MIN

Nesten ordrett.

(en onsdag i juli) Sky, sol og regn. Dag: 4-/6

«06:30. Tidligere enn nødvendig. Bønn. Meditasjon. Strekk. Felles frokost i Fjon Fjellkyrkje. Jeg jobber på dataen mens jeg (mot min vilje) lytter til andres samtaler. Skriver trinn mens ingen ser på. Fylt av lengsel i kroppen i dag. Hjemlengsel. Min kjære reiser til Oslo i morgen når jeg kommer hjem. Jeg savner hjem, og plutselig savner jeg pappa og. De hverdagslige klemmene som sier hei og hadet. Jeg er fylt av sorg og drama av en bok jeg leser. Tomas Espedal. Den er så alt for nær. Han er fra Bergen. En av skuespillerne her kjenner han, og sa at han ble tiltalt for voldtekt en gang. Han virker som en alkoholiker. Forfatteren altså. Det er sårt å lese, men så klart liker jeg det litt og. Den leses selvom jeg ikke forstår alt. Men det er vel kanskje ikke meningen heller. Det er så mange meninger som kan hentes ut.

Jeg tok en joggetur, som ble ti ganger lengre enn forventet. Den vakreste joggeturen noensinne. På en beskjeden bilvei mellom de høyeste fjellene og stilleste fjordene. Som å ha funnet Narnia her inne. Det var da jeg ble ringt. De var veldig stresset og jeg hadde bare stukket av. Jeg er oppriktig så rar og fjern noen ganger. Jeg er lei for det. Men det gikk fint. Jeg trente mer da jeg kom tilbake. Jeg spiste så utrolig mye i dag at det sikkert gikk opp i opp, noe som gjorde meg trist. Har jeg lagt på meg disse dagene? Jeg vil bli tynnere, tynnere. Ikke så sykt mye som før, og takk Gud for det. Men Gud, som jeg angrer, og jeg har aldri angret så mye på å ha klippet håret mitt. Hvorfor gjorde jeg det, Gud? Helvete, det gjør virkelig vondt hver eneste dag hvor mye jeg angrer. Jeg drømmer om, og ønsker så sterkt, at jeg ikke hadde klippet det, at jeg drømmer om det.

Hva mer? Jeg ringte sponsor og fortalte om mine nylige feil og fremtredende mangler. Jeg ringte min kjære og pratet om hvordan det er å være her. Jeg lå på en benk under et tak, så på regnet med telefonen på høyttaler foran nesetippen. Og det korte håret mitt, som når jeg hviler haken min på hendene, ikke er ani benken engang. Ingenting og ingen er hjemme her unntatt drømmen min. Jeg skriver igjen. Jeg har jo skrevet med pennen min hver dag, men nå skriver jeg ting som kan deles tror jeg. Jeg var overbevist om at nå (for ørtende gang) har jeg virkelig mistet det for alltid. Men jeg måtte bare lese litt. Jeg må altså lese for å skrive. Hvem er jeg som tror at jeg kan skrive uten å lese? Alle forfattere, poeter og skribenter må naturligvis ha likt å lese. Det gjør jo jeg og. Men jeg er et sånt sted for tiden at å lese noe bra kan gjøre meg vondt. (Det er ikke alltid så praktisk å ha det vondt.) Jeg vil skrive bok, men vet ikke hvordan jeg skal strukturere den enda. Jeg vil skrive manus men vet ikke hvor jeg skal begynne. Denne reisen er god nok, sier jeg til meg selv. En skuespiller sa til meg i dag at «du er jo alltid så rolig.» Skjønner ikke. Men likevel takk Gud, virkelig, for at jeg får være meg. Og til slutt, i dag er jeg takknemlig for: min mentale og fysiske helse, å være rusfri, å vokse, å føle og et rikt liv

Å VÅKNE OPP OG VOKSE OPP

Jeg syns det er vanskelig for tiden – å skille på hvilke aspekter av hverdagen som er grunnet lockdown og hva som bare er sånn livet mitt er… Når jeg har det vondt, tenker jeg at jeg alltid har hatt det sånn, og at jeg bare har små glimt av lykke innimellom. Og når jeg har det godt, tenker jeg at tilfredsheten er min opprinnelige tilstand. Som om min nåværende periode alltid overskygger fortiden. Perspektiv er virkelig alt altså. Men Gud som jeg kan famle i blinde etter å finne det rette perspektivet noen ganger. Jeg kan til og med finne det, men likevel ikke ha lyst til å bruke det. Jeg kan se det rette perspektivet rett foran meg, vite de rette valgene å ta, men likevel ikke ville. Mye motstand i meg om dagen. Som om jeg har mange små valg hele tiden om å leve enten modent eller infantilt – i væremåte, i relasjonen til meg selv, i hvordan jeg elsker, i hvordan jeg reagerer på vanskeligheter… Og så har jeg en smertefullt trang til å ta de gale valgene en liten stund til. Fordi ansvarsfraskrivelsen er trygg og deilig. Jeg har vel lov til det i begynnelsen av 20-årene? Så kan jeg gjøre det rette senere? Men vissheten om det, tror jeg vil gjøre de gale valgene ganske mørke og kjipe egentlig. Ignorance is bliss, men man kan ikke «avlære» ting man allerede vet. Jeg står ved nye veiskiller hele tiden, og har til nå klart å ta det rette valget i siste liten.

Jeg har kjent på mye ensomhet igjen. Interessant hvor flaut det er å innrømme, når det er så mange som føler på det, er det ikke? Det får meg til å føle meg liten og uattraktiv. Svak og uønsket. Frykten for isolasjon og utenforskap ligger dypt i vår natur. Jeg syns det er underkommunisert hvordan relasjoner kanskje er den største forutsetningen for å være et lykkelig menneske. En av mine gamle psykologer sa noe som at «andre mennesker er den beste medisinen for mentale plager.» Vi kan fort undervurdere viktigheten av våre instinktive behov, i vår overlegne holdning om at vi er intelligente vesener. For smart for vårt eget beste. Jeg vet at det er mange gode grunner til ensomheten i det siste, men av og til tar ikke logikken bort smerten heller. Det lettet litt i går. Men så klart måtte jeg gjøre min del av arbeidet.

Jeg har en morgen alene i dag. Og det føles faktisk rent, klart og fint. Kaffen er drukket, og jeg har skrevet litt på 4. trinnet mitt. Sitter og tenker at jeg skulle ønske 12-trinnsprogrammet var mer anerkjent i Norge. Det er noe mektige greier altså. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten akkurat nå. Jeg skriver så mye for hånd at jeg nesten ikke har noe igjen til bloggen for tiden. Men det er noe helt eget med å skrive her også. Det rører seg på innsiden av meg.

Det er vondt å våkne opp og reise seg ut av den behagelige sengen. Men både Platon og mine egne erfaringer har gjort meg klar over at «det ueksaminerte livet er ikke verdt å leve.»

ET MIRAKEL

Våren kan være så vakker for meg at jeg blir sentimental, og hele tiden går med underliggende følelse av «endelig.» Nå kommer det… Den styrken, det lyset, det livet, som jeg prøver så inderlig hardt å finne om vinteren – det kryper nå innpå meg like sakte men sikkert som at dagene blir lengre. Det kommer alltid tilbake, og kanskje enda mer strålende enn forrige gang. I fjor skrev jeg også om hvordan vår alltid føles som en ny begynnelse for meg. Det var rett før jeg ble rusfri og forlot bloggen for en stund. Vår er virkelig en ny begynnelse. Denne gangen er jeg tilbake igjen. Det er merkelig å se meg selv gå gjennom sesongene på samme måte som naturen gjør. Vi dør når lyset forlater oss, men vi gjenoppstår.

Livet er en sirkel. Eller kanskje mange små sirkler. Historien gjentar seg. Død og gjenoppstandelse er et av livets premisser. Det skjer igjen og igjen. Derav «gjenoppstandelse» og ikke bare «oppstandelse.» Mennesker blir født, mennesker dør. Etter krig, følger fred. Solen står opp, solen går ned. Det som går opp, må nødvendigvis komme ned… Men kanskje et av livets største mirakler er at det som går ned, også kan komme opp. På samme måte, måtte mitt gamle liv dø, for at jeg selv kunne gjenoppstå.

Og det gikk akkurat opp for meg at, er det ikke faktisk dette påsken dreier seg om?

JEG ER TILBAKE

Jeg kan love dere at delete-knappen har blitt flittig brukt i dette innlegget… Første post på nesten et år. Kjenner på mye press på å få det rett. Frykt for hva folk vil tenke. Så jeg skal prøve å ikke la frykten gå på kompromiss av autensiteten min. Å skrive et innlegg igjen setter i gang mye hos meg. En stund har jeg tenkt at bloggkapittelet mitt var ferdig. I nesten 10 år blogget jeg. Så krevde livet litt andre ting av meg for en stund. Men den siste tiden har jeg følt et slags kall mot å begynne å blogge igjen. Det har vel lagt der hele tiden, men det har vokst seg sterkere og sterke den siste tiden. Til kallet har svart at jeg burde vente med å komme tilbake. Til jeg er litt mer på plass. Men kommer jeg noen gang til å være helt på plass? Og uansett, hvorfor skal jeg bare tillate meg å skrive når alt er bra? Bra varer aldri. Sannheten er jo at livet mitt, som alle andres, er en prosess som inneholder både bra og ikke bra. Det er selve prosessen som er sannheten, ikke de små bra bitene. Dessuten har jeg kommet så langt i prosessen min siden sist jeg skrev her – for nesten et år siden, at jeg har mye på hjerte. Så hvor skal jeg begynne?

Da jeg forsvant fra blogg og YouTube i fjor, la jeg ut en liten post på Instagram for å forklare hvorfor. Da jeg etter utallige forsøk på å bli rusfri, plutselig snublet over et liv i de 12 trinn, fant jeg løsningen min. I begynnelsen av tilfriskningen, følte jeg meg så naken og forfjamset at jeg trengte å forsvinne fra sosiale medier en stund. Det var nok rett for meg der og da. Jeg famler i hodet mitt på leting etter de rette ordene til å beskrive forandringen som har skjedd i meg siden sist. Jeg så litt på de gamle youtubevideoene mine her om dagen, og herregud, for et barn jeg var. Så simpel. Jeg har likevel valgt å offentliggjøre dem, rett og slett fordi forandring er naturlig. Det er OK at jeg var som jeg var. Det har jeg forstått nå. At jeg ikke trenger å skjemmes over fortiden.

Jeg fortalte også på Instagram at jeg i vinter tilbrakte to måneder i behandling. Jeg trengte litt ekstra hjelp den tiden. Nå er det snart tre måneder siden jeg kom tilbake til den virkelige verden igjen – med et sinn fylt av erfaringer og visdom jeg ikke engang visste at jeg trengte. Jeg er i ærefrykt over hvordan hele denne tilfriskningsprosessen har spilt seg ut for meg. Ydmyk og ordløs ovenfor hjelpen som finnes i andre mennesker om man har lyst på den. Nå har jeg lyst til å være en ressurs selv. Og det håper jeg at denne plattformen kan være. Jeg har laget en meny under headeren min, hvor dere finner «kontakt.» Der kan dere sende meg meldinger om hva som helst: Mental helse, avhengighet, relasjoner, ensomhet, korona-krisen, kroppsbilde eller andre ting du måtte ha behov for å lufte. Jeg er tilgjengelig, hvis du trenger en å snakke med. Det er jeg virkelig.

Ellers håper jeg at det jeg blogger om fremover kan gi noen noe. Å blogge fra nå av kommer til å bli litt annerledes. Jeg begynner rolig, og blåser litt med vinden. Flyr dit hvor intuisjonen min forteller meg at jeg trenger å være. Men en ting er sikkert, og det er at jeg trenger å skrive.

Godt å være tilbake.

SO LONG, SNAPCHAT

For rundt halvannet år siden, slo jeg av alle notifikasjoner på iPhonen. Aktivitet på sosiale medier kommer dermed ikke opp hos meg. Ingen lyder, lys, varsler, ingenting. Verken på låst skjerm eller som varsel på app-ikoner. Slik er det jeg som gir beskjed til meg selv om når mobilen skal sjekkes. Ikke iPhonen. Jeg misliker å bli ufrivillig distrahert, spesielt når jeg er med andre mennesker. Så valget om å ha permanent stille skjerm, har jeg siden vært veldig fornøyd med.

Men så begynte jeg etterhvert å gå innpå appene bare for å se om det hadde skjedd noe. Altfor ofte. Typ hele tiden følte jeg. Og fikk semi-skyldfølelse hver gang jeg tok meg selv i å se gjennom feeden på Instagram på busstoppet eller på do. Slik jeg vil anta er helt vanlig egentlig?

Jeg vet ikke, kanskje jeg bare tenker for mye over det. Vil korrigere noe ved meg selv. Samtidig trenger det ikke nødvendigvis å være en negativ ting at man blir obs på en negativ tanke man har. Er det ikke nettop de som har noe å lære oss da?

En gang oppdaget jeg hvordan å tenke tanken bak en tanke. Å ikke bare pye på den negative følelsen, men heller observere den og lure på hvorfor den er der. Hva er dens intensjon? Hva prøver den å si meg?

Jeg har sagt det før – jeg tror kroppen er såpass smart at den sier i fra når noe ikke er som det skal. Om du gjør eller sier noe med bismak, så kanskje det er din… jeg vet ikke, indre moral? Jeg har begynt å bli ganske bevisst over intensjonene mine i hver minste lille ting jeg tar meg til i hverdagen. Hva vil jeg ha ut av dette øyeblikket, denne interaksjonen, denne handlingen? Hva er baktanken min her?

Det jeg prøver å si er at jeg kanskje har hatt lyst til å slette Snapchat fordi jeg har tvilt på intensjonene mine bak å bruke det i det hele tatt. Hvorfor snapper jeg en søt katt på gaten, frokosten min, de nye skoene mine, eller meg selv når jeg henger med en venninne? Er det ikke i bunn og grunn fordi jeg har lyst til vise til folk hva jeg gjør på? Jo okei, men hvorfor har jeg det, og hvorfor er det bedre å vise det enn å bare la være å vise det? Det lurte jeg litt på. I tillegg – har ikke selve ønsket om å fange et hverdagslig øyeblikk, et lite element av jag og stress over seg? Jo, jeg følte ofte det.

Her er unntaket så klart når jeg bevisst går inn for å skyte fine bilder. Det er noe helt annet enn snap. Da er intensjonen min heller et påfyll i kreativitetsbehov og lek, enn å vise til folk hva jeg gjør på eller hva jeg tenker på. Å ta bilder, har jeg funnet ut, burde være en adskilt aktivitet jeg vil gjøre helhjertet. Jeg vil ha det gøy hver gang jeg tar et bilde. Gjøre det med rette intensjoner.

Snap var definitivt den applikasjonen på mobilen jeg brukte mest. Som jeg sjekket oftest. Den er så lett og kjapp. En effektiv app. Derav avhengighetspotensiale. Også ender det jo ikke opp med å bli lett og kjapt heller egentlig, haha. Jeg kan finne meg selv sittende med snap myyye lengre enn jeg hadde intensjoner om i utgangspunktet. For eksempel på trening eller i en biltur med pappa. Og det gir meg ikke en særlig god følelse verken da, eller i ettertid… Bare meg?

Det føltes heller ikke kult å lure på hva som skjedde på snap hele tiden. Og det føltes ikke kult å føle at jeg måtte vise til noen hver gang jeg gjorde noe kult. Jeg ville begynne å ha øyeblikkene for meg selv. Ha mer tid med meg selv. Være mer tilstede med meg selv. Så da sendte jeg ut en mystory på mandag om at jeg tar en pause fra Snapchat en uke. «Kontakt meg andre steder om du vil ha tak i meg» skrev jeg.

Så da var vi her da! Søndag samme uken.

De to første dagene fikk jeg et par impulser om å fange fine øyeblikk på snap. Broren min og jeg som finner på noe tidig… pappa som blir bløt og snakker babyspråk til kattene mine, hihi aww… Men siden jeg da ikke hadde Snapchat, tenkte jeg, kan jeg jo like greit bare gjøre det beste ut av øyeblikket når jeg først er der med hendene tomme. Lean back. Se og ta og lukte på livet litt. Udistrahert, fokusert og interessert.

Resten av uken falt det meg ganske naturlig å tenke slik i fine øyeblikk, og jeg kan trygt si at jeg har likt det. Jeg har elsket det for å være helt ærlig. Det har hjulpet meg masse å være mer tilstede med folk rundt meg – noe som har hatt en god overføringsverdi til både selvrespekt og sosiale bånd. Jeg har definitivt lært meg å sette skikkelig pris på det i det siste. Så å kvitte seg med snap var virkelig en styrke for meg akkurat nå. Ikke minst har det vært genialt å ikke ha snap når jeg jobber med skole, skriver, slapper av… Det har egentlig gått veldig positivt utover ganske mye. Gitt meg bra produktivitet, effektiv arbeidsflyt og dermed mer tid i hverdagen.

Også har jeg lurt på flere ganger denne uken, hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere? Men jeg gjorde jo det faktisk en gang med to venninner på vgs! Og da slettet jeg Instagram i tillegg. Men jeg var vel kanskje ikke helt moden nok kognitivt til å dra nytte av det enda. I hvert fall ikke nok til å implementere visdommen aktivt, før nå på mandag da, haha. Og jeg har min mistanke om hvorfor. Fremgang på personlig nivå går nemlig sakte men sikkert utover tankemønstre og vaner merker jeg.

At det skulle ha en så stor effekt som det har hatt, har vært sykt kult og gøy. Og ja, jeg oppfordrer egentlig alle til å teste det ut. Utfordre FOMO’en litt! Jeg syns det har vært givende i hvert fall. Mer enn jeg trodde.

I dag hadde jeg en plan om å tillate meg å laste ned igjen Snapchat. Tanken slo meg flere ganger i morges, men jeg endte ikke opp med å laste den ned før i 5-tiden i dag. Det var greit å få åpnet alle snappene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har lyst til at Snapchat skal være en del av hverdagen min lengre. Jeg ser andre bruke det og opplever genuin lettelse, befrielse og glede ved tanken på at ikke trenger å sjekke appen selv. Jeg kommer nok til svippe innom på søndager – for å svare og connecte litt igjen med gruppechattene jeg er med i osv – men å ha appen slettet ellers.

(Edit oktober 2020; jeg har fullstendig sluttet å bruke Snapchat permanent, og har ikke brukt et på halvannet år) So long, snapchat! We had a good run, men jeg trives visst bedre med meg selv, og med andre, uten deg. «Hverdagsflyten,» som jeg kaller jeg det, er merkbart jevnere, fredeligere og har en mer jordnær undertone ved seg. Jeg sier ikke at det trenger å være slik for alle, men for meg personlig, har det medbrakt seg veldig gode ting.

Bildene er knipset med flinke Edward! @Ferner.fp på Instagram.
Nike t-skjorte // her
Converse // her
Tights // her
Klokke // Daniel Wellington
Solbriller // loppemarked

«LEANDRAV15» gir dere nå 15% rabatt ved kjøp over 500kr! (Gjelder ikke salgsprodukter, deals eller kampanje) Gyldig tom. 25 mai, så spend it well, sweets! De har mye fett akkurat nå syns jeg. Gleder meg allerede til mine neste anskaffelser i juni ❤