LIVET NÅ

Lørdagsmorgen. Jeg fikk lyst til å skrive her igjen! Oppdatere dere litt på livet mitt for en gangs skyld. Merkelig mye i det siste – har jeg blitt gjenkjent og hilst på av mennesker på gaten. Mennesker som sier de har lest bloggen min og sett youtubevideoene mine. Og at de fremdeles gjør det. Fremdeles? – tenkte jeg da. Da må jeg jo nesten gi en lyd fra meg. Jeg vet ikke, jeg syns det var veldig fint og motiverende. Jeg glemmer helt hvor godt jeg liker dette her, og at faktisk andre også liker det. Tanken på å begynne å lage youtubevideoer igjen har også dukket opp innimellom. Det er så mye jeg vil dele og gi videre. Og jeg må gjøre det på en eller annen måte. Men akkurat nå for tiden, ja… hva skjer nå?

Jo, jeg er ferdig med to år på filmproduksjon. Tenk det. Jeg har videoer på YouTube hvor jeg forteller at jeg drømmer om å studere og å jobbe med filmproduksjon. Og nå, vel… Det var ikke en selvfølge at jeg kom til å klare det – når jeg samtidig kjempet en kamp mot avhengighet og var innlagt deler av skoleåret. Når det gjelder det, kan jeg fortelle at det går bedre enn noen gang. Å være rusfri og nøktern blir litt lettere og litt gøyere for hver måned som går. Men det var en liten (og stor) digresjon, hehe. Poenget er at jeg fullførte filmskolen! Og i tillegg var så usannsynlig heldig at jeg havnet rett på et vakkert filmprosjekt med en gang. Birk – en Spillefilm fra Vestlandet. Hele sommerferien min gikk til den, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Filmen er i etterarbeid, så det blir en stund til dere får se den, men jeg skal så klart gi en lyd!

Siden innspillingen ble ferdig i slutten av juli, har jeg jobbet på to kortfilmer. Jeg har søkt på en heltidsstilling i en produksjonsselskap, og ellers sendt rundt en del mailer til kommende filmprosjekter på Vestlandet. Jeg stoler på at om jeg ikke får den heltidsstillingen, så var det ikke ment for meg. Jeg har likt dette freelance-livet så langt, og har tillit til at ting blir som det skal. Men det er så klart usikkert, og filmbransjen på Vestlandet skulle så gjerne vært litt større. Men jeg har virkelig ambisjoner om å gjøre den større. Så tiden vil vise!

Ellers når jeg ikke jobber med film, jobber jeg med meg selv. Et evigvarende forbedringsprosjekt. Jeg står opp tidlig hver dag, ber, mediterer og gjør yoga. Og nesten hver kveld drar jeg i møter i 12-trinnsfelleskap. Jeg skriver mye for hånd, både i journalen min og i trinnboken. Jeg prøver så godt jeg kan å pleie mine sosiale relasjoner når jeg ikke jobber. Og jeg tar vare på hjemmet mitt sammen med en nydelig kjæreste som jeg også prøver å ta godt vare på ❤ Når det kommer til dikt, er jeg i en liten tørkeperiode, men jeg har lyst til å publisere mange av mine tidligere dikt her på bloggen fremover. Og så klart vise frem de analoge bildene jeg tar og andre tar av meg. Her er noen skudd fra en av de siste filmrullene mine.

Jeg er veldig glad i å ta portretter av nære og kjære som dere kan se. Avslutningsvis må dere ha en god lørdag. Vær tilstede i øyeblikket. Så snakkes vi om ikke så lenge 🙂 Alt godt.

EN SIDE FRA DAGBOKEN MIN

Nesten ordrett.

(en onsdag i juli) Sky, sol og regn. Dag: 4-/6

«06:30. Tidligere enn nødvendig. Bønn. Meditasjon. Strekk. Felles frokost i Fjon Fjellkyrkje. Jeg jobber på dataen mens jeg (mot min vilje) lytter til andres samtaler. Skriver trinn mens ingen ser på. Fylt av lengsel i kroppen i dag. Hjemlengsel. Min kjære reiser til Oslo i morgen når jeg kommer hjem. Jeg savner hjem, og plutselig savner jeg pappa og. De hverdagslige klemmene som sier hei og hadet. Jeg er fylt av sorg og drama av en bok jeg leser. Tomas Espedal. Den er så alt for nær. Han er fra Bergen. En av skuespillerne her kjenner han, og sa at han ble tiltalt for voldtekt en gang. Han virker som en alkoholiker. Forfatteren altså. Det er sårt å lese, men så klart liker jeg det litt og. Den leses selvom jeg ikke forstår alt. Men det er vel kanskje ikke meningen heller. Det er så mange meninger som kan hentes ut.

Jeg tok en joggetur, som ble ti ganger lengre enn forventet. Den vakreste joggeturen noensinne. På en beskjeden bilvei mellom de høyeste fjellene og stilleste fjordene. Som å ha funnet Narnia her inne. Det var da jeg ble ringt. De var veldig stresset og jeg hadde bare stukket av. Jeg er oppriktig så rar og fjern noen ganger. Jeg er lei for det. Men det gikk fint. Jeg trente mer da jeg kom tilbake. Jeg spiste så utrolig mye i dag at det sikkert gikk opp i opp, noe som gjorde meg trist. Har jeg lagt på meg disse dagene? Jeg vil bli tynnere, tynnere. Ikke så sykt mye som før, og takk Gud for det. Men Gud, som jeg angrer, og jeg har aldri angret så mye på å ha klippet håret mitt. Hvorfor gjorde jeg det, Gud? Helvete, det gjør virkelig vondt hver eneste dag hvor mye jeg angrer. Jeg drømmer om, og ønsker så sterkt, at jeg ikke hadde klippet det, at jeg drømmer om det.

Hva mer? Jeg ringte sponsor og fortalte om mine nylige feil og fremtredende mangler. Jeg ringte min kjære og pratet om hvordan det er å være her. Jeg lå på en benk under et tak, så på regnet med telefonen på høyttaler foran nesetippen. Og det korte håret mitt, som når jeg hviler haken min på hendene, ikke er ani benken engang. Ingenting og ingen er hjemme her unntatt drømmen min. Jeg skriver igjen. Jeg har jo skrevet med pennen min hver dag, men nå skriver jeg ting som kan deles tror jeg. Jeg var overbevist om at nå (for ørtende gang) har jeg virkelig mistet det for alltid. Men jeg måtte bare lese litt. Jeg må altså lese for å skrive. Hvem er jeg som tror at jeg kan skrive uten å lese? Alle forfattere, poeter og skribenter må naturligvis ha likt å lese. Det gjør jo jeg og. Men jeg er et sånt sted for tiden at å lese noe bra kan gjøre meg vondt. (Det er ikke alltid så praktisk å ha det vondt.) Jeg vil skrive bok, men vet ikke hvordan jeg skal strukturere den enda. Jeg vil skrive manus men vet ikke hvor jeg skal begynne. Denne reisen er god nok, sier jeg til meg selv. En skuespiller sa til meg i dag at «du er jo alltid så rolig.» Skjønner ikke. Men likevel takk Gud, virkelig, for at jeg får være meg. Og til slutt, i dag er jeg takknemlig for: min mentale og fysiske helse, å være rusfri, å vokse, å føle og et rikt liv

FØRST LEVE

«Inspired.» To be «in spirit.» Å være «i ånden,» eller «i sjelen.»

Vanligvis tenker jeg at kroppen min fyller en liten del av den store verdensånden. Men når jeg er inspirert, er det motsatt. Da er det akkurat som hele ånden fyller kroppen min i stede… Og ånden fyller meg så plutselig og uanstrengt. Jeg trenger ikke å gjøre noe for å bli inspirert. Eller så er det mange små ting jeg har gjort riktig over tid, som har åpnet opp for dette frydfulle øyeblikket av guddommelig belønning. En uventet gave.

Krystallklare tankerekker – som perler på en snor. Frie flyter de avgårde sammen med fotskrittene mine. Jeg stopper opp og setter meg. Dette må jeg skrive ned! Neven knytter seg rundt restene av det jeg nettop kjente på. Hva var det? Var det det at jeg gikk så rolig? At jeg var alene? Morgensolen?

Hendene dirrer over tastaturet, men budskapet glir mellom fingrene. Ånden flyr ifra meg. Den legger seg stille og tålmodig i alt omkring. Igjen er jeg bare et lite uttrykk av den store verdensjelen. Hva ville den? Bare innom for å erte meg? Kanskje hinte til noe… Men den drar igjen med en gang jeg prøver å fange den. Som om den ikke syns jeg er moden nok enda.

Primum esse, tum philosofari. Først leve, så filosofere.

Hmm, jeg kan ha en tendens til å prøve å holde fast ved de vakreste tingene i livet. Det har resultert i progressiv smerte. Først når smerten blir uutholdelig, skjønner jeg at jeg må slippe taket. For et paradoks det er, at når jeg overgir meg, og løsner grepet om det jeg trodde jeg trengte, bare da kan ånden strømme inn gjennom hendene mine, og fylle meg på ny.

FRYKT FOR HVA?

«Hva frykter du?» Jeg tror ikke jeg er redd for noen ting, tenkte jeg for mange år siden. I starten og midten av tenårene kanskje… Helt urørlig. Hva kan gå gale liksom? Hvorfor skal jeg bry meg? Samme det. Livet er ikke så alvorlig. Det skjer ikke meg uansett. Jeg er ikke redd for edderkopper en gang.

«Hva frykter du?» – det er et ganske dypt og sårt spørsmål egentlig. I dag får jeg sug i magen når jeg leser det, fordi jeg vet at jeg frykter. Ikke på den måten man ser i en thriller, hvor de skriker og gjemmer seg og snakker gråtkvalt og skjelvende til drapsmannen. Jeg hadde aldri sett meg selv slik, og tenkte dermed at jeg ikke var redd for noe. Men et eller annet sted inni meg, fantes det likevel en redsel og en frykt, ganske lik den på TV faktisk, bare usynlig. Den redselen jeg hadde som liten – for at mamma eller pappa skulle dø når de var borte litt for lenge. Frykten for at mamma og pappa ikke likte meg når jeg fikk kjeft. Frykten for å ikke leve opp til forventningene deres. Frykten for å ikke ha kontroll over stemninger rundt meg. Ting jeg hadde glemt som udødelig tenåring. Men ett sted i genene mine, lå det fremdeles rester av fryktens essens som bare ventet på å bli vekket til live. Uadressert. Ulmende i mørket. Presset lengre og lengre ned til de en dag kom opp igjen. På ustyrlige, uforståelige måter. Er det slik angst blir til?

Jeg er innadvent. Det vil si at følelsene mine skjer på innsiden av kroppen. På utsiden blir fasaden opprettholdt på automatikk. Jeg tror denne motsetningen har gjort det lett å misforstå meg selv. Hvis jeg bare ikke viste følelsene utenpå, så var de ikke ekte – dermed ingen frykt. Hadde det bare vært så lett, så hadde vel de fleste trent seg opp til å ikke reagere følelsesmessig. Og det var det jeg gjorde. Men man kan ikke lure livet. I dag tenker jeg at det som skjer på innsiden er mer kraftfullt enn det som skjer på utsiden. Andre kan bare ikke se det. Noe som kanskje er opphavet til noen av mine største frykter – frykten for å ikke bli forstått, ikke sett, ikke tatt på alvor, følelsesmessig ensomhet.

«Hva frykter du?» Mange menneskelige ting. Frykten i seg selv er ikke problemet. Problemet kommer når jeg later som jeg ikke frykter, og oppfører meg på måter der jeg skal slippe å kjenne på frykten. Med isolasjon, alkohol, rus, spiseforstyrrelser, oppmerksomhet, bekreftelse, bedrageri og uærlighet. Vi har hørt det før – å være modig er ikke fravær av frykt. Det er å kjenne på frykt, men likevel gjøre det rette. Å bytte ut disse forkledningene, disse forsvarsmekanismene og disse destruktive mestringsstrategiene med en ny taktikk. En som går ut på å kjenne etter, og så være sårbar nok til å være ærlig med meg selv og andre – i alle mine livsforhold. Det er det vanskeligste og viktigste oppdraget jeg har.

MORGENHODET

Oppvåkningen min skjedde et par timer prematurt i dag. Jeg ville ikke sove igjen, men ville heller ikke stå opp. Så jeg ble liggende, og jeg pleier vanligvis ikke å se på iPhonen før noen timer ut på dagen, etter at jeg har gjort rutinene mine. Men i morges fant jeg meg selv scrollende. Det er ikke en god start på dagen for meg. Jo lengre jeg ligger slik, jo dårligere blir morgenen, og resten av dagen. Så jeg slengte av meg dynen relativt raskt og ristet av meg inntrykkene fra sosiale medier. Nå har jeg lest litt i bøkene mine som jeg leser i hver morgen, og pratet med min høyere kraft. Noen dager er det vanskeligere å grunne meg selv enn andre. Jeg har spist rundstykker og slurpet i meg en kaffe som ble tom litt fortere enn ønsket.

Det har vært sånn i lockdown at jeg har klart å beholde ganske gode rutiner på morgenen. Jeg er mest effektiv på den tiden av døgnet. Men det gjør at ettermiddagene kan ha blitt litt tomme. Kjenner at jeg bekymrer meg for at det kan bli en av de ettermiddagene i dag. Kjenner også at det er en dum og unødvendig ting å bekymre seg for. Jeg tror det er best om jeg bare gjør de tingene jeg skal gjøre i et rolig tempo. Er tilstede i det jeg driver med. Praktiserer mindfullness i hverdagslige gjøremål. Ja, det høres fint ut. Jeg har litt skoleting å ta meg til. Siste innspurt før sommerferie, så er jeg plutselig ferdig med to år på filmskole. Fremtiden virker litt usikker faktisk. Klarer ikke helt å like det. Men igjen, å bekymre seg er nytteløst. Jeg tror at jeg skal studere litteraturvitenskap til høsten. Ser også for meg at jeg vil drive med film samtidig. Men jeg trenger en unnskyldning til å dykke inn i litteratur, poesi og andre tekster med god samvittighet. At det skal være okkupasjonen min liksom – det høres ut som en luksus. At jeg skal motta støtte og stipend for å få veiledning i noe jeg liker. Noen ganger virker det å bo i Norge (i denne tidsalderen) for godt til å være sant. Nesten eventyrlig. Jeg er mye takknemlig for det.

Det var bare en liten tankestrøm fra mitt nåværende indre rett og slett. Jeg har det bra. Det går opp og ned med meg, som med alle andre, men det er noe helt spesielt med den oppturen som kommer etter en nedtur. Når jeg bare presser gjennom motviljen min og gjøre de rette tingene, så føler jeg meg hakket visere, mer integrert og tryggere i meg selv for hver gang. Det tar kanskje noen uker, men dette er livet da. Og akkurat nå er jeg bare glad for å være her, selvom jeg har en undertone av melankoli jeg ikke helt klarer å begrunne med ord. Vet ikke om dette innlegget var av noen nytte for noen. Men som sagt så måtte jeg bare gjøre noe som fikk meg til å føle meg litt bra akkurat nå, og dette var en sånn ting.

Å VÅKNE OPP OG VOKSE OPP

Jeg syns det er vanskelig for tiden – å skille på hvilke aspekter av hverdagen som er grunnet lockdown og hva som bare er sånn livet mitt er… Når jeg har det vondt, tenker jeg at jeg alltid har hatt det sånn, og at jeg bare har små glimt av lykke innimellom. Og når jeg har det godt, tenker jeg at tilfredsheten er min opprinnelige tilstand. Som om min nåværende periode alltid overskygger fortiden. Perspektiv er virkelig alt altså. Men Gud som jeg kan famle i blinde etter å finne det rette perspektivet noen ganger. Jeg kan til og med finne det, men likevel ikke ha lyst til å bruke det. Jeg kan se det rette perspektivet rett foran meg, vite de rette valgene å ta, men likevel ikke ville. Mye motstand i meg om dagen. Som om jeg har mange små valg hele tiden om å leve enten modent eller infantilt – i væremåte, i relasjonen til meg selv, i hvordan jeg elsker, i hvordan jeg reagerer på vanskeligheter… Og så har jeg en smertefullt trang til å ta de gale valgene en liten stund til. Fordi ansvarsfraskrivelsen er trygg og deilig. Jeg har vel lov til det i begynnelsen av 20-årene? Så kan jeg gjøre det rette senere? Men vissheten om det, tror jeg vil gjøre de gale valgene ganske mørke og kjipe egentlig. Ignorance is bliss, men man kan ikke «avlære» ting man allerede vet. Jeg står ved nye veiskiller hele tiden, og har til nå klart å ta det rette valget i siste liten.

Jeg har kjent på mye ensomhet igjen. Interessant hvor flaut det er å innrømme, når det er så mange som føler på det, er det ikke? Det får meg til å føle meg liten og uattraktiv. Svak og uønsket. Frykten for isolasjon og utenforskap ligger dypt i vår natur. Jeg syns det er underkommunisert hvordan relasjoner kanskje er den største forutsetningen for å være et lykkelig menneske. En av mine gamle psykologer sa noe som at «andre mennesker er den beste medisinen for mentale plager.» Vi kan fort undervurdere viktigheten av våre instinktive behov, i vår overlegne holdning om at vi er intelligente vesener. For smart for vårt eget beste. Jeg vet at det er mange gode grunner til ensomheten i det siste, men av og til tar ikke logikken bort smerten heller. Det lettet litt i går. Men så klart måtte jeg gjøre min del av arbeidet.

Jeg har en morgen alene i dag. Og det føles faktisk rent, klart og fint. Kaffen er drukket, og jeg har skrevet litt på 4. trinnet mitt. Sitter og tenker at jeg skulle ønske 12-trinnsprogrammet var mer anerkjent i Norge. Det er noe mektige greier altså. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten akkurat nå. Jeg skriver så mye for hånd at jeg nesten ikke har noe igjen til bloggen for tiden. Men det er noe helt eget med å skrive her også. Det rører seg på innsiden av meg.

Det er vondt å våkne opp og reise seg ut av den behagelige sengen. Men både Platon og mine egne erfaringer har gjort meg klar over at «det ueksaminerte livet er ikke verdt å leve.»

KUNSTEN I INGENTING

Jeg visste at jeg burde meditere, og at det sikkert var bra for meg. Og selvom jeg gjorde det fra tid til annen, hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å bli en mediterer. Det siste året (med noen glipp) har jeg meditert i alt fra 5 minutter til 1 time om dagen. Utenom å kutte ut alkohol og rusmidler, er meditasjon en av de aller mest effektive verktøyene for blant annet angst og søvnproblemer for meg. To ting som dikterte dagene mine før, men som i dag bare er en sjelden utfordring. Jeg har kommet så langt om dagen at jeg ofte kan føle på takknemlig etter angstsymptomer eller søvnproblemer, fordi de er så ufattelig milde i forhold til det de pleide å være. Også går de faktisk over. Jeg tenkte å skrive litt om de forskjellige type meditasjonene som jeg driver med, for de som er nysgjerrige.

Stille meditasjon
Om morgenen liker jeg å sitte stille i 5 minutter og bare se hvilke tanker som dukker opp. Få litt kontakt med meg selv følelsesmessig. Sette intensjonen min for dagen. Slippe inn den energien jeg trenger for å være den beste utgaven av meg selv den kommende dagen, både med meg selv, og med de rundt meg. Føler meg helt avhengig av å starte dagen slik.

Mindfullnessmeditasjon
Etter morgenyogaen vår, pleier Olve og jeg å ta en 10-minutters mindfullnessmeditasjon guidet av Sam Harris. De type meditasjoner kan til tider være både frustrerende og vanskelige, men også ekstremt hjelpsomme for å observere egne tanker (og stoppe dem før de går fort langt). Mye konsentrasjonstrening, samt å skifte perspektiv på virkeligheten.

Meditasjon for selvakseptering
Denne har jeg nylig begynt å praktisere, og jeg ble helt overveldet av effekten den har på meg. Jeg har aldri funnet noe så effektivt for å forbedre kroppsbilde mitt enn meditasjon for body positivity/body image. Det ble plutselig mye lettere å spise sunnere med den kjærligheten jeg fikk for meg selv. De finnes på YouTube!

Søvnmeditasjon
Og til slutt, om jeg ikke får sove en kveld, er en guidet meditasjon for søvn på YouTube en god trygghet for meg.

Det hender at jeg prøver meg på andre type meditasjoner innimellom, som metta (loving-kindness) og trancendental meditasjon med en gruppe som var før lockdown. Men de fire overnevnte er mest brukt for min del. Meditasjon har rett og slett blitt et av mine hemmelige våpen for mental helse og livskvalitet. Noen andre tilhengere der ute?

Hvor enn du er,
vær der.

Glem alt
om hår og klær

eller hvordan du føles
litt stille og sær.

Føl dine fingre
sensasjonen av tær

blant menneskemylder
eller skogens trær,

husk å ha
deg selv nær

hvor enn du er,
vær der.

ET MIRAKEL

Våren kan være så vakker for meg at jeg blir sentimental, og hele tiden går med underliggende følelse av «endelig.» Nå kommer det… Den styrken, det lyset, det livet, som jeg prøver så inderlig hardt å finne om vinteren – det kryper nå innpå meg like sakte men sikkert som at dagene blir lengre. Det kommer alltid tilbake, og kanskje enda mer strålende enn forrige gang. I fjor skrev jeg også om hvordan vår alltid føles som en ny begynnelse for meg. Det var rett før jeg ble rusfri og forlot bloggen for en stund. Vår er virkelig en ny begynnelse. Denne gangen er jeg tilbake igjen. Det er merkelig å se meg selv gå gjennom sesongene på samme måte som naturen gjør. Vi dør når lyset forlater oss, men vi gjenoppstår.

Livet er en sirkel. Eller kanskje mange små sirkler. Historien gjentar seg. Død og gjenoppstandelse er et av livets premisser. Det skjer igjen og igjen. Derav «gjenoppstandelse» og ikke bare «oppstandelse.» Mennesker blir født, mennesker dør. Etter krig, følger fred. Solen står opp, solen går ned. Det som går opp, må nødvendigvis komme ned… Men kanskje et av livets største mirakler er at det som går ned, også kan komme opp. På samme måte, måtte mitt gamle liv dø, for at jeg selv kunne gjenoppstå.

Og det gikk akkurat opp for meg at, er det ikke faktisk dette påsken dreier seg om?

JEG ER TILBAKE

Jeg kan love dere at delete-knappen har blitt flittig brukt i dette innlegget… Første post på nesten et år. Kjenner på mye press på å få det rett. Frykt for hva folk vil tenke. Så jeg skal prøve å ikke la frykten gå på kompromiss av autensiteten min. Å skrive et innlegg igjen setter i gang mye hos meg. En stund har jeg tenkt at bloggkapittelet mitt var ferdig. I nesten 10 år blogget jeg. Så krevde livet litt andre ting av meg for en stund. Men den siste tiden har jeg følt et slags kall mot å begynne å blogge igjen. Det har vel lagt der hele tiden, men det har vokst seg sterkere og sterke den siste tiden. Til kallet har svart at jeg burde vente med å komme tilbake. Til jeg er litt mer på plass. Men kommer jeg noen gang til å være helt på plass? Og uansett, hvorfor skal jeg bare tillate meg å skrive når alt er bra? Bra varer aldri. Sannheten er jo at livet mitt, som alle andres, er en prosess som inneholder både bra og ikke bra. Det er selve prosessen som er sannheten, ikke de små bra bitene. Dessuten har jeg kommet så langt i prosessen min siden sist jeg skrev her – for nesten et år siden, at jeg har mye på hjerte. Så hvor skal jeg begynne?

Da jeg forsvant fra blogg og YouTube i fjor, la jeg ut en liten post på Instagram for å forklare hvorfor. Da jeg etter utallige forsøk på å bli rusfri, plutselig snublet over et liv i de 12 trinn, fant jeg løsningen min. I begynnelsen av tilfriskningen, følte jeg meg så naken og forfjamset at jeg trengte å forsvinne fra sosiale medier en stund. Det var nok rett for meg der og da. Jeg famler i hodet mitt på leting etter de rette ordene til å beskrive forandringen som har skjedd i meg siden sist. Jeg så litt på de gamle youtubevideoene mine her om dagen, og herregud, for et barn jeg var. Så simpel. Jeg har likevel valgt å offentliggjøre dem, rett og slett fordi forandring er naturlig. Det er OK at jeg var som jeg var. Det har jeg forstått nå. At jeg ikke trenger å skjemmes over fortiden.

Jeg fortalte også på Instagram at jeg i vinter tilbrakte to måneder i behandling. Jeg trengte litt ekstra hjelp den tiden. Nå er det snart tre måneder siden jeg kom tilbake til den virkelige verden igjen – med et sinn fylt av erfaringer og visdom jeg ikke engang visste at jeg trengte. Jeg er i ærefrykt over hvordan hele denne tilfriskningsprosessen har spilt seg ut for meg. Ydmyk og ordløs ovenfor hjelpen som finnes i andre mennesker om man har lyst på den. Nå har jeg lyst til å være en ressurs selv. Og det håper jeg at denne plattformen kan være. Jeg har laget en meny under headeren min, hvor dere finner «kontakt.» Der kan dere sende meg meldinger om hva som helst: Mental helse, avhengighet, relasjoner, ensomhet, korona-krisen, kroppsbilde eller andre ting du måtte ha behov for å lufte. Jeg er tilgjengelig, hvis du trenger en å snakke med. Det er jeg virkelig.

Ellers håper jeg at det jeg blogger om fremover kan gi noen noe. Å blogge fra nå av kommer til å bli litt annerledes. Jeg begynner rolig, og blåser litt med vinden. Flyr dit hvor intuisjonen min forteller meg at jeg trenger å være. Men en ting er sikkert, og det er at jeg trenger å skrive.

Godt å være tilbake.

GJENFØDSEL

Vår føles passende nok alltid som en slags gjenfødsel for meg. Jeg blomstrer av inspirasjon og eventyrlyst. Nye opplevelser livnærer meg, og som et resultat av forbedret sinnsstemning, pleier ting å gå min vei på denne tiden av året. Slik føltes det i hvert fall på skolen forleden da vi fikk svar på hvilken linje vi er kommet innpå til neste år…

Filmskolens siste prosjekt før sommerferien begynner å nærme seg ferdig. Den siste uken har vi hatt møter med musikk-klassen som fikser lyddesign til filmen som jeg har vært produsent på de siste ukene. Fargekorrigeringen av filmen nærmer seg også! Jeg hadde lyst til å prøve meg på produsentrollen før jeg søkte meg innpå regi andre året. Aspirerende regissører oppfordres nemlig i høy grad til å samle så mye kunnskap de kan innenfor alle fagfunksjonene. Både produsentledelse, foto, lys, lyd, klipp osv.

Det jeg ikke helt forventet var at jeg skulle falle så hardt for denne fagfunksjonen som samtlige i klassen helst vil unngå. Å ha mest ansvar, være sjef, organisere, planlegge og skrive innspillingsplaner, fremdriftsplaner, dagsplanener, ha styr på økonomi og logistikk… vel det høres kanskje ikke ut som drømmehverdagen til en som tiltrekkes av de kreative aspektene ved filmproduksjon. Men til tross for forventingene mine til rollen, syns jeg det var umåtelig mye mer givende enn jeg skulle trodd. Å se regissørens takknemlige og glødende øyner når jeg fikk fastlås en lokasjon eller fikk tak i ønsket scenografi, brakte en enorm glede og tilfredsstillelse til meg som produsent. Jeg trivdes godt på sett som innspillingsleder for et crew på 11 gutter og en cast på 2 gutter til. Filmproduksjon er utvilsomt et mannsdominert yrke, men jeg syns det er chill. Og veldig koselig å holde styr på, og å være litt mamma for en så stor gjeng med arbeidsomme unge gutter. Jeg var bekymret for hvordan det skulle gå, men alt har gått så mye bedre enn jeg forventet. Jeg trivdes med å se dem jobbe, og ha autoriteten til å gi ros og ris når det trengtes. Og selvom jeg måtte stoppe meg selv innimellom for å involvere meg for mye i det kunstneriske, som utsnitt, kameravinkler og fremførelsen av replikker, så ble mitt kreative behov til en viss grad mettet likevel. Jeg kunne jo, i motsetning til en rekvisitør eller lysmester, involvere meg i alle parter av produksjonen. Og til syvende og sist er det jo produsenten som eier filmen og har siste ord. Så det var fint å oppleve å ha mer innflytelse på prosjektet enn jeg hadde trodd produsenter hadde.

Så etter denne opplevelsen, ble jeg, igjen til min store overraskelse, mildt sagt overrasket over mitt plutselige ønske om å velge produsent og produsentledelse til neste år. Men…. etter et par gode filmer i sofakroken senere, innså jeg at jeg kanskje kom til å angre kraftig om jeg ikke valgte regi likevel. Så jeg ble i høy grad revet mellom disse to valgene… Ønsker jeg meg livet til en regissør eller produsent? Skulle jo aller helst ønske at jeg kunne velge begge.

Ettersom vårens momentum av positive opplevelser fortsatte å samle hurtighet, endte vi opp med en litt spesiell skolesituasjon. De eneste to som hadde søkt produsent/produsentledelse ble tatt inn i klasserommet for en prat med lærerne. Regi ble plassert øverst på ønskelisten min, med produsent på andreplass. Så jeg hadde vel en liten mistanke om at jeg kom til å komme inn på produsent egentlig, da det trengtes for å få kabalen til å gå opp. Men lærerne kom med det gledelige forslaget, at de for første gang skulle tillate hele 6 regissører i klassen og bare 2 produsenter. Kompromisset, for at det ikke skulle bli for mye arbeid for produsentene å produsere 3 filmer hver for hvert prosjekt, måtte vi regissører med hånden på hjerte love å påta oss en del produsentansvar. Noe av det første jeg sa til lærerne da jeg kom inn i klasserommet for å få dommen, var at jeg så gjerne skulle ønske jeg kunne gå begge linjene. 10minutter senere var ønsket mitt innfridd!

Så etter sommeren går jeg altså regi på Noroff! Og får i tillegg lov til å være litt min egen produsent, med litt hjelp fra en av de to som blir produsenter på heltid. Vårsolen glødet like sterkt som livsgnisten og motivasjonen min den dagen.

Siste uke på skolen står for tur! Den består av visninger av filmene vi har laget både i første og andreklasse, mappepresentasjoner og semesterevalueringer. Dette året på Noroff har gjort meg godt. At halve reisen på denne skolen snart er over, river litt i hjertet mitt. Men som sagt ruller jeg bra for tiden. Sommeren består av en hel del filmplaner. Jeg er allerede i gang med innspilling av en serie hvor jeg befinner meg foran kamera, istedenfor bak – hvor jeg definitivt er tryggest og mest kreativ. Men som nevnt tidligere – å samle erfaring innenfor alle områder av filmproduksjon er soleklart min selvpålagte oppgave i denne perioden av livet mitt.

Så nå skal jeg fortsette å klatre, og håper dere gjør det samme! Det finnes ingen endelige destinasjoner i livet bortsett fra graven, så sett pris på den kontinuerlige utviklingen og feir de små seierne før du fortsetter enda hardere enn før. Ellers håper jeg starten på sommeren behandler dere bra. Inntil neste gang, ta vare på dere selv, så sees vi.

Bildene er tatt av Markus. @Weirdflowerphotography på Instagram.