Foto |

På film.

Canon AE1 // 50mm. Portra800/Portra160.

Vanligvis jakter jeg på bungalows, ikke isgrotter. Hvit sand, ikke svart. Palmer, ikke lava. Solstråler, ikke nordlys. Jeg hadde aldri dratt til Island på eget initiativ. Men nå som disse tre helt spesielle døgnene på øyen har skjedd, vil jeg virkelig… tilbake en gang.

Islands særegne atmosfære forhekset meg da flyet nærmet seg den enorme, bare bakken. Uendelig horisont. Ingen trær. Svart mose og skummete hav så langt øye kunne se. En stemning av gudsforlatthet og mystikk. Dempet lys midt på dagen. Som om landets historie fremdeles hang i luften. Tung, hard og mektig. Jeg fryktet det ukjente. Jeg har jo alltid fryktet vintermørket, så hva ville skje meg her? Hvordan kunne noen bo på denne øyen og samtidig ha lys i sjelen? Men så… Et par regnbuer, islandshester og små trekirker senere, myknet jeg opp og lot den rå skjønnheten fortrylle meg. Sletter av størknet lava i mønstre jeg ikke kunne forestilt meg under noen sinnstilstander. Som om naturfenomenene har humor og intelligens. Siste kvelden danset nordlyset for oss. Noen eller noe kom og åpnet dører, og løp gjennom dem. Og uten en eneste mine, med hodet vendt mot Islands, tette, tette sjernehimmel, rant tårene ustanselig.

Tusen takk for turen, Unni, Dag, Hedda, Odin og Olve. Dere, Island (og sukkiladimjølk) har fått en stor plass i hjertet mitt.