TABULA RASA

I dag er jeg veldig glad for å kunne vise dere et filmprosjekt jeg har hatt gående den siste tiden! Prosjektet er laget i forbindelse med en selvstendig film-oppgave vi hadde på skolen. Konseptet er inspirert av en jente jeg fant på Instagram, Mathilde – som driver med dans og kroppsmaling. Jeg fant ut at disse to hobbyene burde kunne kombineres til noe eget vakkert.

Mathilde hadde jeg ikke kjennskap til fra før, men jeg spurte henne bare rett og slett om hun ville bli med å lage en kul video, og det var hun heldigvis veldig giret på! Mathilde var like strålende i virkeligheten som det hun er foran kameraet. Og Olve, min elsker og kameramann, gjorde som vanlig en formidabel jobb bak kameraet. Rommet vi filmer i er lånt av Kunstskolen i Bergen. En kapsel. Hennes helt egne lille verden.

Jeg har mye kjærlighet for denne filmen selv. I ettertid har jeg sett at den virkelig har kommet innenfra, og at mye av symbolikken refererer til prosessen i mitt eget liv det siste året. Jeg var også innpå tanken om å kalle den «Rebirth», men syns det ble litt for cheesy og åpenbart, så da endte jeg opp med «Tabula Rasa» («Ren tavle» fra erfaringsfilosofi). Jeg kunne snakket godt og lenge om hva både navnet og filmen betyr for meg, men jeg ønsker heller at dere skal gi den deres egen tolkning, så håper jeg at den kan være givende for noen!

Du finner oss på Instagram her:
@Blossombluebie
@Olveaustefjord
@Leandra Valencia

TA BILDER SOM I GAMLEDAGER

I min lange bloggpause, fant jeg en ny kjærlighet – nemlig å fotografere analogt! Den analoge fotoverden var fullstendig ukjent for meg, og den startet da jeg kjøpte et engangskamera i bursdagspresang til kjæresten min (som jeg da nettop hadde begynt å date) i fjor. Vi ble så glad i engangskamera og brukte det gjennom hele våren og sommeren sammen. Sjarmen i den grainy kvaliteten, det at man bare har 36 bilder på kameraet, at man ikke kan se bildet med en gang, ventetiden på å få bildene fremkalt, og latteren og hyggen når man ser gjennom bildene man får tilbake. Hele prosessen var en veldig fin ting, syns jeg! Også et lite bidrag til å roe ned dette fast-paced livet vi lever.

Jeg fikk sånn sansen for å shoote analogt, at jeg ville sette meg mer inn i det. Så jeg kjøpte meg et gammeldags filmkamera, som fungerer på samme måte som engangskameraene, bare litt mer avansert. Jeg har en zoom-linse, må fokusere manuelt og kjøper mine egne filmruller som gir forskjellig effekt og farger på bildene når man får de tilbake. Jeg bruker et Nikon FE med en 35-70mm linse, og er blitt mest glad i filmrullen Portra400. Nå har jeg kameraet med meg nesten over alt. En annen fordel med å shoote analogt, er at jeg har blitt så utrolig mye mer nøye med bildene jeg tar. Jeg ble så frelst av det, at så og si alle bildene på instagrammen min det siste året, har bestått av analoge bilder. De aller fleste av dem er helt uredigerte. Av og til fjerner jeg litt grønntoner, men jeg syns som oftest de blir finest akkurat slik som de er! Det går an å fremkalle bildene sine selv i et mørkerom, men foreløpig leverer jeg filmrullen inn til Elitefoto, som gjør det for meg. Da har jeg også valget mellom å få bildene ut i papir eller få dem tilsendt digitalt på mail. Jeg velger ofte det siste.

Jeg har også oppdaget et nytt community på Instagram som shooter analogt, og har merket at de har begynt å følge meg tilbake. Så det er absolutt et lite felleskap av andre analog-elskere. Jeg setter i hvert fall pris på disse gammeldagse bildene mye mer enn dagens digitale, nesten sterile bilder fra både iPhone og andre fancy kamera. Min gamle speilrefleks er nesten helt nedstøvet. Men jeg tenker at den også er god å ha. Spesielt nå som jeg er litt tilbake på bloggfronten, i tillegg til at man kan filme med den, noe jeg også syns er fint.

Jeg håper jeg klarte å inspirere noen der ute til å kanskje se litt nærmere på analog foto. Her er noen (les: uredigerte) bilder jeg har tatt med kameraet mitt.

Noen lesere som er kjent med å ta analoge bilder?

JEG ER TILBAKE

Jeg kan love dere at delete-knappen har blitt flittig brukt i dette innlegget… Første post på nesten et år. Kjenner på mye press på å få det rett. Frykt for hva folk vil tenke. Så jeg skal prøve å ikke la frykten gå på kompromiss av autensiteten min. Å skrive et innlegg igjen setter i gang mye hos meg. En stund har jeg tenkt at bloggkapittelet mitt var ferdig. I nesten 10 år blogget jeg. Så krevde livet litt andre ting av meg for en stund. Men den siste tiden har jeg følt et slags kall mot å begynne å blogge igjen. Det har vel lagt der hele tiden, men det har vokst seg sterkere og sterke den siste tiden. Til kallet har svart at jeg burde vente med å komme tilbake. Til jeg er litt mer på plass. Men kommer jeg noen gang til å være helt på plass? Og uansett, hvorfor skal jeg bare tillate meg å skrive når alt er bra? Bra varer aldri. Sannheten er jo at livet mitt, som alle andres, er en prosess som inneholder både bra og ikke bra. Det er selve prosessen som er sannheten, ikke de små bra bitene. Dessuten har jeg kommet så langt i prosessen min siden sist jeg skrev her – for nesten et år siden, at jeg har mye på hjerte. Så hvor skal jeg begynne?

Da jeg forsvant fra blogg og YouTube i fjor, la jeg ut en liten post på Instagram for å forklare hvorfor. Da jeg etter utallige forsøk på å bli rusfri, plutselig snublet over et liv i de 12 trinn, fant jeg løsningen min. I begynnelsen av tilfriskningen, følte jeg meg så naken og forfjamset at jeg trengte å forsvinne fra sosiale medier en stund. Det var nok rett for meg der og da. Jeg famler i hodet mitt på leting etter de rette ordene til å beskrive forandringen som har skjedd i meg siden sist. Jeg så litt på de gamle youtubevideoene mine her om dagen, og herregud, for et barn jeg var. Så simpel. Jeg har likevel valgt å offentliggjøre dem, rett og slett fordi forandring er naturlig. Det er OK at jeg var som jeg var. Det har jeg forstått nå. At jeg ikke trenger å skjemmes over fortiden.

Jeg fortalte også på Instagram at jeg i vinter tilbrakte to måneder i behandling. Jeg trengte litt ekstra hjelp den tiden. Nå er det snart tre måneder siden jeg kom tilbake til den virkelige verden igjen – med et sinn fylt av erfaringer og visdom jeg ikke engang visste at jeg trengte. Jeg er i ærefrykt over hvordan hele denne tilfriskningsprosessen har spilt seg ut for meg. Ydmyk og ordløs ovenfor hjelpen som finnes i andre mennesker om man har lyst på den. Nå har jeg lyst til å være en ressurs selv. Og det håper jeg at denne plattformen kan være. Jeg har laget en meny under headeren min, hvor dere finner «kontakt.» Der kan dere sende meg meldinger om hva som helst: Mental helse, avhengighet, relasjoner, ensomhet, korona-krisen, kroppsbilde eller andre ting du måtte ha behov for å lufte. Jeg er tilgjengelig, hvis du trenger en å snakke med. Det er jeg virkelig.

Ellers håper jeg at det jeg blogger om fremover kan gi noen noe. Å blogge fra nå av kommer til å bli litt annerledes. Jeg begynner rolig, og blåser litt med vinden. Flyr dit hvor intuisjonen min forteller meg at jeg trenger å være. Men en ting er sikkert, og det er at jeg trenger å skrive.

Godt å være tilbake.

INNSE DET DU ALLEREDE VET

Det siste halvannet året har medført store forandringer for meg, og jeg bemerker meg hvor annerledes intensjonene mine bak det jeg sier og gjør er i dag, contra før. Jeg hadde en periode mye fravær fra bloggen i 2018, da jeg gikk gjennom veldig tøffe ting. Hver dag siden, har vært en kamp for å komme seg ovenpå igjen – med mange skritt fremover, og en del tilbake.

I kjølvannet av dette, har en visdom begynt å gro i sjelen min. En teori som for ordens skyld, kan deles opp i tre viktige ingredienser for et godt liv. Høstet av livserfaringer som kjærlig har transformert verdiene mine, og vasket visjonen for livet mitt renere enn noen gang. De essensielle punktene jeg sjekker av for gjøre meg lykkelig er blitt umulige å ignorere, men likevel viktig å risse inn i stein, som en påminnelse om at uten disse, kan jeg ikke ha det godt.

Det er rett og slett 1. ha gode folk rundt meg 2. noe jeg liker å gjøre på og 3. helsen intakt. Disse tre tingene er det hverdagen min består av å opprettholde. Og slik ønsker jeg vel egentlig å navigere meg selv gjennom resten av livet. Som om det i bunn og grunn er alt jeg trenger.

1. Å ha gode folk rundt meg er livsnødvendig. Det er det for oss alle. Ensomhet er den mest smertefulle følelsen jeg kjenner til, og er i og for seg livsfarlig. Man blir seg selv i samspill med andre, og utvikler seg gjennom sosial stimuli. Alene visnet jeg, og våknet bare til live igjen først åpnet meg nok opp til å slippe inn andre menneskers hjelp.

2. Noe jeg liker å gjøre på. Det høres enkelt ut, og det er det også. Jeg har sagt det før – uansett hva du digger, så digger jeg at du digger det. Dyrk det du digger! Jeg griper alle sjansene jeg finner til å vokse som filmskaper. Samtidig får jeg stadig nye, sterke inntrykk i hjemmesykepleie som minner meg på de tragiske, men også vakre sidene av livet. En kombinasjon av to helt forskjellige arbeidsplasser som nyanserer hjertet mitt. Å ha prosjekter gående gir meg motivasjon og livsgnist. Enten det er et stort personlig prosjekt eller et lite fotoprosjekt, så er det slike ting som er med på å gi livet mening. Interessene mine veileder meg inn på min rette sti.

3. Siste, og kanskje mest utfordrende prioritering for min del – helse. Mentalt og fysisk. Det er visse ting jeg bare er nødt til å gjøre for å være frisk. Listen har vokst seg større med tiden. Når det kommer til det fysiske, så må jeg bruke beina! Tur – liten eller stor, jeg trenger det. Ellers har også yoga blitt en stor kjærlighet og nesten avhengighet på en daglig basis! Meditasjon, selvom jeg kan føle mye motstand mot sette meg ned for å meditere, så angrer jeg aldri etterpå. Uansett om meditasjonen går dårlig eller bra, så kjenner jeg alltid uten unntak at jeg trengte den. Det er vel kanskje spesielt på de dagene jeg føler mest motstand og minst konsentrasjon, at meditasjonen er viktigst å gjennomføre! Skriving er også helt nødvendig for meg, og for at jeg i det hele tatt skal få fred om kvelden til å sove. Dagens følelser og tanker må ned på papiret, ellers løper de løpsk i hodet mitt. For øvrig jobber jeg et 12-trinnsprogram og drar i selvhjelpsmøter for avhengighetssykdommen min. Til slutt så prøver jeg så godt jeg kan å være ærlig og snakke ut om følelser slik at de ikke bygger seg opp og gir meg angst! Ut og bort med dem. Punkt 1 og 2 kan man vel også si er viktig for helsen min!

Så lenge jeg har gode folk rundt meg, ting jeg liker å gjøre på, og tar vare på meg selv på den beste måten jeg kan, vil jeg i bunn og grunn anse meg selv som et suksessfullt menneske. Suksess trenger ikke å være penger og status. Dette vet vi innerst inne. For min del handler det mye om å pushe meg selv til leve i tråd med det jeg allerede vet stemmer.

Topp // Utlandet
Shorts // Weekday
Becksøndergaard veske // her
Adidas sko // her

Foto: @Weirdflowerphotography

EN TID FOR ALT

Om et halvt år, har jeg blogget i 10 år. Og i mange av årene – så og si med et nytt innlegg hver dag. Jeg lurte alltid på hvor lenge jeg skulle holde på slik, og spesielt lurte jeg da jeg fikk spørsmål fra andre om det samme. «Så lenge jeg har lyst,» var det beste svaret jeg kunne komme med. Og jeg fortsatte å klatre oppover i influencer-hierarkiet en stund. Spesielt da jeg var aktiv på Youtube, og hadde mange tusen følgere, lesere og seere.

Nå for tiden føler jeg meg nesten som en pensjonist på sosiale medier. Jeg liker virkelig godt hele aspektet med sosiale medier fortsatt, og hva det kan brukes til. Men det føles ut som om jeg har helt andre intensjoner bak å holde på med det i dag. Da jeg før fant spenning og glede i å vokse på plattformene mine – gjøre meg selv større og mer synlig for alle, har jeg nå en større tiltrekning mot en mer reservert, nisje-preget tilværelse, om man kan si det sånn. Jeg føler meg gammel som sier det, men det gjør meg også tilfreds å ha kommet til det stadiet.

Jeg er glad i det The Byrds synger om at det er en tid for alt… A time to plant, a time to reap. A time to gain, a time to loose. A time to laugh, a time to weep – noen fine setninger i «Turn, Turn, Turn». Budskapet har beroliget meg siden jeg hørte sangen i musikkhistorie i 10. klasse. Den minner meg på å akseptere alle livets faser, oppturer, nedturer osv.

Nå poster jeg heller et bilde på instagram fordi JEG syns det er kult, ikke fordi jeg tror andre vil like det. Jeg skriver ikke tekster eller poster et bilde som tiltrekker seg majoritetens blikk, men heller det som gir meg en varm følelse. Og som ideelt sett, som kanskje et par andre også kan finne givende.

Og på ørene har jeg musikk. Ikke den de sier jeg skal høre, men den som får meg til å danse mellom Danmarksplass og Fisketorget.

I ansiktet har jeg vind. Ikke sminke, men en krem som jeg kan dele med kinnet til mennesker jeg klemmer og hvile mykt på skjorten til gutten jeg liker best.

Skuldrene mine bærer krøller. Noen byrder også, men mest mørke lokker fallende fritt rundt brune øyne som ser etter fine ting.

I hendene har jeg en kulepenn. Ikke en joint som demper følelser, men ord som hjelper meg å utforske dem.

I magen har jeg god mat. Ikke sukkerfritt, men velsmakende som sender lykkehormoner fra magen, opp langs ragrydden og ender i et smil før neste bit.

Rundt beina har jeg løse bukser. Ikke tettsittende som fremmer former, men de som er lett å dra av i sengen når jeg vil gi og få kjærlighet.

Bukse // her
Jakke // her
Jakke // Mango
Genser // Bikbok

Foto: @Olveaustefjord

GJENFØDSEL

Vår føles passende nok alltid som en slags gjenfødsel for meg. Jeg blomstrer av inspirasjon og eventyrlyst. Nye opplevelser livnærer meg, og som et resultat av forbedret sinnsstemning, pleier ting å gå min vei på denne tiden av året. Slik føltes det i hvert fall på skolen forleden da vi fikk svar på hvilken linje vi er kommet innpå til neste år…

Filmskolens siste prosjekt før sommerferien begynner å nærme seg ferdig. Den siste uken har vi hatt møter med musikk-klassen som fikser lyddesign til filmen som jeg har vært produsent på de siste ukene. Fargekorrigeringen av filmen nærmer seg også! Jeg hadde lyst til å prøve meg på produsentrollen før jeg søkte meg innpå regi andre året. Aspirerende regissører oppfordres nemlig i høy grad til å samle så mye kunnskap de kan innenfor alle fagfunksjonene. Både produsentledelse, foto, lys, lyd, klipp osv.

Det jeg ikke helt forventet var at jeg skulle falle så hardt for denne fagfunksjonen som samtlige i klassen helst vil unngå. Å ha mest ansvar, være sjef, organisere, planlegge og skrive innspillingsplaner, fremdriftsplaner, dagsplanener, ha styr på økonomi og logistikk… vel det høres kanskje ikke ut som drømmehverdagen til en som tiltrekkes av de kreative aspektene ved filmproduksjon. Men til tross for forventingene mine til rollen, syns jeg det var umåtelig mye mer givende enn jeg skulle trodd. Å se regissørens takknemlige og glødende øyner når jeg fikk fastlås en lokasjon eller fikk tak i ønsket scenografi, brakte en enorm glede og tilfredsstillelse til meg som produsent. Jeg trivdes godt på sett som innspillingsleder for et crew på 11 gutter og en cast på 2 gutter til. Filmproduksjon er utvilsomt et mannsdominert yrke, men jeg syns det er chill. Og veldig koselig å holde styr på, og å være litt mamma for en så stor gjeng med arbeidsomme unge gutter. Jeg var bekymret for hvordan det skulle gå, men alt har gått så mye bedre enn jeg forventet. Jeg trivdes med å se dem jobbe, og ha autoriteten til å gi ros og ris når det trengtes. Og selvom jeg måtte stoppe meg selv innimellom for å involvere meg for mye i det kunstneriske, som utsnitt, kameravinkler og fremførelsen av replikker, så ble mitt kreative behov til en viss grad mettet likevel. Jeg kunne jo, i motsetning til en rekvisitør eller lysmester, involvere meg i alle parter av produksjonen. Og til syvende og sist er det jo produsenten som eier filmen og har siste ord. Så det var fint å oppleve å ha mer innflytelse på prosjektet enn jeg hadde trodd produsenter hadde.

Så etter denne opplevelsen, ble jeg, igjen til min store overraskelse, mildt sagt overrasket over mitt plutselige ønske om å velge produsent og produsentledelse til neste år. Men…. etter et par gode filmer i sofakroken senere, innså jeg at jeg kanskje kom til å angre kraftig om jeg ikke valgte regi likevel. Så jeg ble i høy grad revet mellom disse to valgene… Ønsker jeg meg livet til en regissør eller produsent? Skulle jo aller helst ønske at jeg kunne velge begge.

Ettersom vårens momentum av positive opplevelser fortsatte å samle hurtighet, endte vi opp med en litt spesiell skolesituasjon. De eneste to som hadde søkt produsent/produsentledelse ble tatt inn i klasserommet for en prat med lærerne. Regi ble plassert øverst på ønskelisten min, med produsent på andreplass. Så jeg hadde vel en liten mistanke om at jeg kom til å komme inn på produsent egentlig, da det trengtes for å få kabalen til å gå opp. Men lærerne kom med det gledelige forslaget, at de for første gang skulle tillate hele 6 regissører i klassen og bare 2 produsenter. Kompromisset, for at det ikke skulle bli for mye arbeid for produsentene å produsere 3 filmer hver for hvert prosjekt, måtte vi regissører med hånden på hjerte love å påta oss en del produsentansvar. Noe av det første jeg sa til lærerne da jeg kom inn i klasserommet for å få dommen, var at jeg så gjerne skulle ønske jeg kunne gå begge linjene. 10minutter senere var ønsket mitt innfridd!

Så etter sommeren går jeg altså regi på Noroff! Og får i tillegg lov til å være litt min egen produsent, med litt hjelp fra en av de to som blir produsenter på heltid. Vårsolen glødet like sterkt som livsgnisten og motivasjonen min den dagen.

Siste uke på skolen står for tur! Den består av visninger av filmene vi har laget både i første og andreklasse, mappepresentasjoner og semesterevalueringer. Dette året på Noroff har gjort meg godt. At halve reisen på denne skolen snart er over, river litt i hjertet mitt. Men som sagt ruller jeg bra for tiden. Sommeren består av en hel del filmplaner. Jeg er allerede i gang med innspilling av en serie hvor jeg befinner meg foran kamera, istedenfor bak – hvor jeg definitivt er tryggest og mest kreativ. Men som nevnt tidligere – å samle erfaring innenfor alle områder av filmproduksjon er soleklart min selvpålagte oppgave i denne perioden av livet mitt.

Så nå skal jeg fortsette å klatre, og håper dere gjør det samme! Det finnes ingen endelige destinasjoner i livet bortsett fra graven, så sett pris på den kontinuerlige utviklingen og feir de små seierne før du fortsetter enda hardere enn før. Ellers håper jeg starten på sommeren behandler dere bra. Inntil neste gang, ta vare på dere selv, så sees vi.

Bildene er tatt av Markus. @Weirdflowerphotography på Instagram.

DEN 70-TALLSTAPETEN

Samarbeid med ​Bygghjemme.no

I dagens innlegg vil jeg vise dere noen tapeter jeg fant på Bygghjemme.no, som falt i meget god jord hos meg! Bygghjemme er en nettside som selger det meste du trenger til heimen. Det er gøy for meg som begynner å komme i den alderen hvor jeg kan dagdrømme om mitt fremtidige hjem. Akkurat nå leier jeg en liten studioleilighet for meg selv på Danmarksplass, hvor jeg elsker å innrede og ommøblere. Nye gjester komplimenterer alltid stilen jeg har mekket sammen, og jeg syns selv den er fet, men ikke 100% meg. Jeg er så klart litt begrenset av det faktum at jeg leier.

Omgivelser har så ufattelig mye å si for sinnsstemning og humør. Hva en vakker utsikt, en bra tagget vegg i byen eller litt høyde under taket kan gjøre med meg – det har en mektig effekt, og jeg er sensitiv for slikt. Så pene omgivelser har alltid vært en prioritering. Spesielt når det har kommet til soverommet mitt opp gjennom. Interiør er utvilsomt en beskjeden hobby jeg liker å dyrke fra tid til annen, så idémyldringen om hvordan jeg ønsker mitt fremtidige hjem er definitivt blomstrende. Bygghjemme har deg dekket med alt fra dører og vinduer til hagemøbler, gulv, innredning, belysning… Du finner det meste av både praktiske og pene løsninger! Jeg ble stor fan etter et par klikk.

Det er helt sikkert en del som leser bloggen min som er i noenlunde samme bosituasjon som meg. Jeg kjenner til og med et par på min alder som begynner å kjøpe etterhvert! Det syns jeg er ganske imponerende, og ikke minst spennende. Jeg gleder meg masse, og har en aldri så liten plan om å få tilbake 60-70-tallstapeter på moten. Jeg syns virkelig slike tapeter varmer opp et helt rom, og er rett og slett pynt i seg selv. Jeg er veldig lite glad i sterile vegger med diverse gråtoner. Jeg blir helt forelsket i disse mønstrene her, jeg. Jeg samlet sammen et par av favorittene mine fra Bygghjemme til dere. Have a look!

Linket kronologisk:
her, her, her
her, her, her

Linket kronologisk:
her, her, her
her, her, her

Hva syns dere om slike blomstertapeter? Det er i hvert fall min lille guilty pleasure å beundre dem i gamle filmer, hehe. Jeg kunne lett rocket litt blomster på veggen i min fremtidige bolig. Hva med dere? Jatakk eller neitakk?

SO LONG, SNAPCHAT!

For rundt halvannet år siden, slo jeg av alle notifikasjoner på iPhonen. Aktivitet på sosiale medier kommer dermed ikke opp hos meg. Ingen lyder, lys, varsler, ingenting. Verken på låst skjerm eller som varsel på app-ikoner. Slik er det jeg som gir beskjed til meg selv om når mobilen skal sjekkes. Ikke iPhonen. Jeg misliker å bli ufrivillig distrahert, spesielt når jeg er med andre mennesker. Så valget om å ha permanent stille skjerm, har jeg siden vært veldig fornøyd med.

Men så begynte jeg etterhvert å gå innpå appene bare for å se om det hadde skjedd noe. Altfor ofte. Typ hele tiden følte jeg. Og fikk semi-skyldfølelse hver gang jeg tok meg selv i å se gjennom feeden på Instagram på busstoppet eller på do. Slik jeg vil anta er helt vanlig egentlig?

Jeg vet ikke, kanskje jeg bare tenker for mye over det. Vil korrigere noe ved meg selv. Samtidig trenger det ikke nødvendigvis å være en negativ ting at man blir obs på en negativ tanke man har. Er det ikke nettop de som har noe å lære oss da?

En gang oppdaget jeg hvordan å tenke tanken bak en tanke. Å ikke bare pye på den negative følelsen, men heller observere den og lure på hvorfor den er der. Hva er dens intensjon? Hva prøver den å si meg?

Jeg har sagt det før – jeg tror kroppen er såpass smart at den sier i fra når noe ikke er som det skal. Om du gjør eller sier noe med bismak, så kanskje det er din… jeg vet ikke, indre moral? Jeg har begynt å bli ganske bevisst over intensjonene mine i hver minste lille ting jeg tar meg til i hverdagen. Hva vil jeg ha ut av dette øyeblikket, denne interaksjonen, denne handlingen? Hva er baktanken min her?

Det jeg prøver å si er at jeg kanskje har hatt lyst til å slette Snapchat fordi jeg har tvilt på intensjonene mine bak å bruke det i det hele tatt. Hvorfor snapper jeg en søt katt på gaten, frokosten min, de nye skoene mine, eller meg selv når jeg henger med en venninne? Er det ikke i bunn og grunn fordi jeg har lyst til vise til folk hva jeg gjør på? Jo okei, men hvorfor har jeg det, og hvorfor er det bedre å vise det enn å bare la være å vise det? Det lurte jeg litt på. I tillegg – har ikke selve ønsket om å fange et hverdagslig øyeblikk, et lite element av jag og stress over seg? Jo, jeg følte ofte det.

Her er unntaket så klart når jeg bevisst går inn for å skyte fine bilder. Det er noe helt annet enn snap. Da er intensjonen min heller et påfyll i kreativitetsbehov og lek, enn å vise til folk hva jeg gjør på eller hva jeg tenker på. Å ta bilder, har jeg funnet ut, burde være en adskilt aktivitet jeg vil gjøre helhjertet. Jeg vil ha det gøy hver gang jeg tar et bilde. Gjøre det med rette intensjoner.

Snap var definitivt den applikasjonen på mobilen jeg brukte mest. Som jeg sjekket oftest. Den er så lett og kjapp. En effektiv app. Derav avhengighetspotensiale. Også ender det jo ikke opp med å bli lett og kjapt heller egentlig, haha. Jeg kan finne meg selv sittende med snap myyye lengre enn jeg hadde intensjoner om i utgangspunktet. For eksempel på trening eller i en biltur med pappa. Og det gir meg ikke en særlig god følelse verken da, eller i ettertid… Bare meg?

Det føltes heller ikke kult å lure på hva som skjedde på snap hele tiden. Og det føltes ikke kult å føle at jeg måtte vise til noen hver gang jeg gjorde noe kult. Jeg ville begynne å ha øyeblikkene for meg selv. Ha mer tid med meg selv. Være mer tilstede med meg selv. Så da sendte jeg ut en mystory på mandag om at jeg tar en pause fra Snapchat en uke. «Kontakt meg andre steder om du vil ha tak i meg» skrev jeg.

Så da var vi her da! Søndag samme uken.

De to første dagene fikk jeg et par impulser om å fange fine øyeblikk på snap. Broren min og jeg som finner på noe tidig… pappa som blir bløt og snakker babyspråk til kattene mine, hihi aww… Men siden jeg da ikke hadde Snapchat, tenkte jeg, kan jeg jo like greit bare gjøre det beste ut av øyeblikket når jeg først er der med hendene tomme. Lean back. Se og ta og lukte på livet litt. Udistrahert, fokusert og interessert.

Resten av uken falt det meg ganske naturlig å tenke slik i fine øyeblikk, og jeg kan trygt si at jeg har likt det. Jeg har elsket det for å være helt ærlig. Det har hjulpet meg masse å være mer tilstede med folk rundt meg – noe som har hatt en god overføringsverdi til både selvrespekt og sosiale bånd. Jeg har definitivt lært meg å sette skikkelig pris på det i det siste. Så å kvitte seg med snap var virkelig en styrke for meg akkurat nå. Ikke minst har det vært genialt å ikke ha snap når jeg jobber med skole, skriver, slapper av… Det har egentlig gått veldig positivt utover ganske mye. Gitt meg bra produktivitet, effektiv arbeidsflyt og dermed mer tid i hverdagen.

Også har jeg lurt på flere ganger denne uken, hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere? Men jeg gjorde jo det faktisk en gang med to venninner på vgs! Og da slettet jeg Instagram i tillegg. Men jeg var vel kanskje ikke helt moden nok kognitivt til å dra nytte av det enda. I hvert fall ikke nok til å implementere visdommen aktivt, før nå på mandag da, haha. Og jeg har min mistanke om hvorfor. Fremgang på personlig nivå går nemlig sakte men sikkert utover tankemønstre og vaner merker jeg.

At det skulle ha en så stor effekt som det har hatt, har vært sykt kult og gøy. Og ja, jeg oppfordrer egentlig alle til å teste det ut. Utfordre FOMO’en litt! Jeg syns det har vært givende i hvert fall. Mer enn jeg trodde.

I dag hadde jeg en plan om å tillate meg å laste ned igjen Snapchat. Tanken slo meg flere ganger i morges, men jeg endte ikke opp med å laste den ned før i 5-tiden i dag. Det var greit å få åpnet alle snappene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har lyst til at Snapchat skal være en del av hverdagen min lengre. Jeg ser andre bruke det og opplever genuin lettelse, befrielse og glede ved tanken på at ikke trenger å sjekke appen selv. Jeg kommer nok til svippe innom på søndager – for å svare og connecte litt igjen med gruppechattene jeg er med i osv – men å ha appen slettet ellers. (Edit; jeg bruker ikke Snapchat lengre)

So long, snapchat! We had a good run, men jeg trives visst bedre med meg selv, og med andre, uten deg. «Hverdagsflyten,» som jeg kaller jeg det, er merkbart jevnere, fredeligere og har en mer jordnær undertone ved seg. Jeg sier ikke at det trenger å være slik for alle, men for meg personlig, har det medbrakt seg veldig gode ting.

Bildene er knipset med flinke Edward! @Ferner.fp på Instagram.
Nike t-skjorte // her
Converse // her
Tights // her
Klokke // Daniel Wellington
Solbriller // loppemarked

«LEANDRAV15» gir dere nå 15% rabatt ved kjøp over 500kr! (Gjelder ikke salgsprodukter, deals eller kampanje) Gyldig tom. 25 mai, så spend it well, sweets! De har mye fett akkurat nå syns jeg. Gleder meg allerede til mine neste anskaffelser i juni ❤

EN SPREKK

Jeg lovet en lang tekst hver søndag. I dag svikter jeg. Mest meg selv. Uansett hva jeg skriver, blir det dumt. Jeg er i en sinnstilstand hvor jeg er redd for å skrive ting jeg vil angre på. Tilgi meg denne kvelden. Ingen unnskyldninger bortsett i fra at jeg tok litt for lett på dette. Tenkte ordene ville bare komme da jeg satt meg ned foran skjermen i 17-tiden i dag. Tre timer senere, en sliten delete-knapp og et hode hvilende på tastaturet i frustrasjon, kaster jeg inn håndkle. Noe som på en måte blir et paradoks, siden jeg fremdeles skriver. Men det blir nok med dette. I dag finnes ikke inspirasjonen å hente i noen hjørner av hjernen. Gigantisk skrivesperre. Jeg kan i det minste poste antrekket jeg bruker i headeren til dere da. Ellers håper jeg bare søndagskvelden deres er litt mer inspirerende enn dette blogginnlegget. Vi får se hva som skjer neste søndag, dere.

Takk for eventuell forståelse ❤

Husk at det er en sprekk i alt. Det er sånn lyset kommer inn.


Jakke // Shein
Topp // Monki
Bukse // Calvin Klein her
Veske // Tiger of Sweeden
Sko / Adidas her

BERGEN BLUES

Søndag. Jeg har ikke forberedt noe. Jeg planlagte jo å jobbe med søndagens innlegg gjennom hele uken. Strukturere det skikkelig. Siden jeg bare hadde den ene dagen i uken å poste. Det ser ut til at jeg overvurderte den strukturelle delen av hjernen min litt. Overså ungen med sukkerkick i det kreative hjørnet. Jeg tror heller jeg faller inn i noe som ser ut til å ruge på stemningen fra den foregående uken og konvertere den til søndagens innlegg på selve dagen. Noe som blir mer et tankesøl istedenfor en strukturert tekst. Kan man ikke ofte finne mer gull der da eller er det bare meg?

Jeg hører mye på blues for tiden. Og liker blåtoner for øvrig. Bortsett i fra musikk og farger – som kanskje er et kreativt tankebasseng jeg liker å plaske i når jeg har for mye organisatorisk å ta meg av i hverdagen – så er jeg produsent på en kortfilm som starter innspilling i morgen! Som nettop er den organisoriske biten av hverdagen jeg tenker på nå.

Jeg tør egentlig såvidt tenke på hvordan det skal gå å være produsent, innspillingsleder, kokk og mamma for et crew på 12 personer, 2 kamera team og ja, faen. Det blir en passe bra utfordring i hvert fall, så jeg savner ikke spenning og nerver i hverdagen for tiden. Usikker på om det er nerver eller lynnedslag om natten for å være ærlig. Har innebygget alarm, så jeg trenger egentlig aldri å ta den på.

Finner mye trygghet i å meditere over å være hundre prosent tilstede i øyeblikk, samtidig som jeg har gode og rene intensjoner ovenfor personen jeg eventuelt kommuniserer med. Uansett om det er kassedamen eller pappa. Jeg sier ikke at jeg etter 2 timer søvn på 2 dager, sulten og irritabel, er en svevende engel som sprer lyset mitt på forbipasserende. Men selv da, higer jeg etter å minne meg på den sinnstilstanden av «akkurat nå er dette dette og da er vi her», og føler meg mye mer avslappet når jeg fylles av tilstedeværelse og interesse istedenfor et ønske om å være et annet sted eller gjøre noe annet… For det utstråles virkelig det også. Pluss at det skraper i hjernen min å ha hastverk. Jeg kan ikke gjøre på noe annet enn det jeg gjør på akkurat nå. Og sånn er det.

Ellers er det blitt er mai! Favorittmåneden min. Virkelig. Alltid vært det. Alle skal alltid gå gjennom alle fridagene man har. Si dem høyt. Så blir alle glade. Alle kommer ut av hulene og bakgatene sine. Til og med de som hører hjemme der. Og vi begynner nesten å få nestekjærlighet for hverandre når vi spankulerer over Torgalmenningen. Jeg fyres mer og mer i gang for hvert minutt lengre solen svever over horisonten om kvelden.

Høye fjell bak lave bryggehus i gult, rødt og brunt.

Gratis is og silkeskjørt.

// Annonselenker
Genser og skjørt fra Chiquelle.
Reebook sko fra Junkyard // her

#mood

Så det er meg for tiden! Nå skal jeg skrive en liten huskeliste til morgendagen, før jeg løper avsted med noen venner og ser End Game, jeg også, ja. Går ikke an å snu hodet i en retning hvor noen ikke griner av den filmen for tiden. Jeg er ikke en så stor Marvel fan, men det er ikke det verste, og noen filmer har jeg likt. Infinity War ble jeg faktisk veldig begeistret for, så jeg begynte å se alle Marvels filmene i riktig rekkefølge. Det var meningen å avslutte dette innlegget, og ikke begynne på et nytt avsnitt om film, men det er slike mentale dører en filmstudent har lett for å åpne.

Fotocreds til @Olveaustefjord på Instagram.