MORGENHODET

Oppvåkningen min skjedde et par timer prematurt i dag. Jeg ville ikke sove igjen, men ville heller ikke stå opp. Så jeg ble liggende, og jeg pleier vanligvis ikke å se på iPhonen før noen timer ut på dagen, etter at jeg har gjort rutinene mine. Men i morges fant jeg meg selv scrollende. Det er ikke en god start på dagen for meg. Jo lengre jeg ligger slik, jo dårligere blir morgenen, og resten av dagen. Så jeg slengte av meg dynen relativt raskt og ristet av meg inntrykkene fra sosiale medier. Nå har jeg lest litt i bøkene mine som jeg leser i hver morgen, og pratet med min høyere kraft. Noen dager er det vanskeligere å grunne meg selv enn andre. Jeg har spist rundstykker og slurpet i meg en kaffe som ble tom litt fortere enn ønsket.

Det har vært sånn i lockdown at jeg har klart å beholde ganske gode rutiner på morgenen. Jeg er mest effektiv på den tiden av døgnet. Men det gjør at ettermiddagene kan ha blitt litt tomme. Kjenner at jeg bekymrer meg for at det kan bli en av de ettermiddagene i dag. Kjenner også at det er en dum og unødvendig ting å bekymre seg for. Jeg tror det er best om jeg bare gjør de tingene jeg skal gjøre i et rolig tempo. Er tilstede i det jeg driver med. Praktiserer mindfullness i hverdagslige gjøremål. Ja, det høres fint ut. Jeg har litt skoleting å ta meg til. Siste innspurt før sommerferie, så er jeg plutselig ferdig med to år på filmskole. Fremtiden virker litt usikker faktisk. Klarer ikke helt å like det. Men igjen, å bekymre seg er nytteløst. Jeg tror at jeg skal studere litteraturvitenskap til høsten. Ser også for meg at jeg vil drive med film samtidig. Men jeg trenger en unnskyldning til å dykke inn i litteratur, poesi og andre tekster med god samvittighet. At det skal være okkupasjonen min liksom – det høres ut som en luksus. At jeg skal motta støtte og stipend for å få veiledning i noe jeg liker. Noen ganger virker det å bo i Norge (i denne tidsalderen) for godt til å være sant. Nesten eventyrlig. Jeg er mye takknemlig for det.

Det var bare en liten tankestrøm fra mitt nåværende indre rett og slett. Jeg har det bra. Det går opp og ned med meg, som med alle andre, men det er noe helt spesielt med den oppturen som kommer etter en nedtur. Når jeg bare presser gjennom motviljen min og gjøre de rette tingene, så føler jeg meg hakket visere, mer integrert og tryggere i meg selv for hver gang. Det tar kanskje noen uker, men dette er livet da. Og akkurat nå er jeg bare glad for å være her, selvom jeg har en undertone av melankoli jeg ikke helt klarer å begrunne med ord. Vet ikke om dette innlegget var av noen nytte for noen. Men som sagt så måtte jeg bare gjøre noe som fikk meg til å føle meg litt bra akkurat nå, og dette var en sånn ting.

Å VÅKNE OPP OG VOKSE OPP

Jeg syns det er vanskelig for tiden – å skille på hvilke aspekter av hverdagen som er grunnet lockdown og hva som bare er sånn livet mitt er… Når jeg har det vondt, tenker jeg at jeg alltid har hatt det sånn, og at jeg bare har små glimt av lykke innimellom. Og når jeg har det godt, tenker jeg at tilfredsheten er min opprinnelige tilstand. Som om min nåværende periode alltid overskygger fortiden. Perspektiv er virkelig alt altså. Men Gud som jeg kan famle i blinde etter å finne det rette perspektivet noen ganger. Jeg kan til og med finne det, men likevel ikke ha lyst til å bruke det. Jeg kan se det rette perspektivet rett foran meg, vite de rette valgene å ta, men likevel ikke ville. Mye motstand i meg om dagen. Som om jeg har mange små valg hele tiden om å leve enten modent eller infantilt – i væremåte, i relasjonen til meg selv, i hvordan jeg elsker, i hvordan jeg reagerer på vanskeligheter… Og så har jeg en smertefullt trang til å ta de gale valgene en liten stund til. Fordi ansvarsfraskrivelsen er trygg og deilig. Jeg har vel lov til det i begynnelsen av 20-årene? Så kan jeg gjøre det rette senere? Men vissheten om det, tror jeg vil gjøre de gale valgene ganske mørke og kjipe egentlig. Ignorance is bliss, men man kan ikke «avlære» ting man allerede vet. Jeg står ved nye veiskiller hele tiden, og har til nå klart å ta det rette valget i siste liten.

Jeg har kjent på mye ensomhet igjen. Interessant hvor flaut det er å innrømme, når det er så mange som føler på det, er det ikke? Det får meg til å føle meg liten og uattraktiv. Svak og uønsket. Frykten for isolasjon og utenforskap ligger dypt i vår natur. Jeg syns det er underkommunisert hvordan relasjoner kanskje er den største forutsetningen for å være et lykkelig menneske. En av mine gamle psykologer sa noe som at «andre mennesker er den beste medisinen for mentale plager.» Vi kan fort undervurdere viktigheten av våre instinktive behov, i vår overlegne holdning om at vi er intelligente vesener. For smart for vårt eget beste. Jeg vet at det er mange gode grunner til ensomheten i det siste, men av og til tar ikke logikken bort smerten heller. Det lettet litt i går. Men så klart måtte jeg gjøre min del av arbeidet.

Jeg har en morgen alene i dag. Og det føles faktisk rent, klart og fint. Kaffen er drukket, og jeg har skrevet litt på 4. trinnet mitt. Sitter og tenker at jeg skulle ønske 12-trinnsprogrammet var mer anerkjent i Norge. Det er noe mektige greier altså. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten akkurat nå. Jeg skriver så mye for hånd at jeg nesten ikke har noe igjen til bloggen for tiden. Men det er noe helt eget med å skrive her også. Det rører seg på innsiden av meg.

Det er vondt å våkne opp og reise seg ut av den behagelige sengen. Men både Platon og mine egne erfaringer har gjort meg klar over at «det ueksaminerte livet er ikke verdt å leve.»

KUNSTEN I INGENTING

Jeg visste at jeg burde meditere, og at det sikkert var bra for meg. Og selvom jeg gjorde det fra tid til annen, hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å bli en mediterer. Det siste året (med noen glipp) har jeg meditert i alt fra 5 minutter til 1 time om dagen. Utenom å kutte ut alkohol og rusmidler, er meditasjon en av de aller mest effektive verktøyene for blant annet angst og søvnproblemer for meg. To ting som dikterte dagene mine før, men som i dag bare er en sjelden utfordring. Jeg har kommet så langt om dagen at jeg ofte kan føle på takknemlig etter angstsymptomer eller søvnproblemer, fordi de er så ufattelig milde i forhold til det de pleide å være. Også går de faktisk over. Jeg tenkte å skrive litt om de forskjellige type meditasjonene som jeg driver med, for de som er nysgjerrige.

Stille meditasjon
Om morgenen liker jeg å sitte stille i 5 minutter og bare se hvilke tanker som dukker opp. Få litt kontakt med meg selv følelsesmessig. Sette intensjonen min for dagen. Slippe inn den energien jeg trenger for å være den beste utgaven av meg selv den kommende dagen, både med meg selv, og med de rundt meg. Føler meg helt avhengig av å starte dagen slik.

Mindfullnessmeditasjon
Etter morgenyogaen vår, pleier Olve og jeg å ta en 10-minutters mindfullnessmeditasjon guidet av Sam Harris. De type meditasjoner kan til tider være både frustrerende og vanskelige, men også ekstremt hjelpsomme for å observere egne tanker (og stoppe dem før de går fort langt). Mye konsentrasjonstrening, samt å skifte perspektiv på virkeligheten.

Meditasjon for selvakseptering
Denne har jeg nylig begynt å praktisere, og jeg ble helt overveldet av effekten den har på meg. Jeg har aldri funnet noe så effektivt for å forbedre kroppsbilde mitt enn meditasjon for body positivity/body image. Det ble plutselig mye lettere å spise sunnere med den kjærligheten jeg fikk for meg selv. De finnes på YouTube!

Søvnmeditasjon
Og til slutt, om jeg ikke får sove en kveld, er en guidet meditasjon for søvn på YouTube en god trygghet for meg.

Det hender at jeg prøver meg på andre type meditasjoner innimellom, som metta (loving-kindness) og trancendental meditasjon med en gruppe som var før lockdown. Men de fire overnevnte er mest brukt for min del. Meditasjon har rett og slett blitt et av mine hemmelige våpen for mental helse og livskvalitet. Noen andre tilhengere der ute?

Hvor enn du er,
vær der.

Glem alt
om hår og klær

eller hvordan du føles
litt stille og sær.

Føl dine fingre
sensasjonen av tær

blant menneskemylder
eller skogens trær,

husk å ha
deg selv nær

hvor enn du er,
vær der.

UT AV HULEN

Lidelse, død og oppstandelse. Vår lidelse gjorde at vårt gamle liv, vår gamle måte å leve på, måtte dø. Etter torturen måtte vi inn i hulen, hvor Jesus lå før han gjenoppstod, inn i hulen, hvor Mohammad mediterte og ba før han kom tilbake. Inn i hulen – inn i oss selv… For selvrefleksjon. Inni hulen innså vi, at de gamle måtene som førte til vår død, var nødt til å dø med oss. Slik at vi kan komme ut av hulen med ny visdom, en ny måte å leve på. Det gjorde vondt å dø, men vi måtte dø, for å gjennoppstå.

Om fortellingene er sanne eller ikke, symbolikken i religiøse historier kan ha relevans for våre livs dypeste sannheter.

Hold ut inni hulene deres i denne isolasjonens tid. Sommeren er på vei. Det er snart tid for å gjenoppstå. Fremdeles god påske.

Dagene er mørke,
året er på hell.
Tårene vil tørke
hvis du tenner lyset selv.

I solens svake stråler
ligger håpet ditt på lur.
Du får ikke mer enn du tåler
før solen atter snur.

Lengt ikke etter sommer
selvom vinden den er kald.
Vintersolverv kommer
og åpner kroppens skall.

Sjelen din blir gjenfødt
naturen blir som ny.
Livet det blir rosenrødt
hold bare ut til daggry
.


Et dikt jeg skrev i vinter da jeg var i behandling, i hulen min.

ENGANGSKAMERA

Mitt kjære analoge kamera måtte på reparasjon for litt siden. Jeg får det tilbake etter påsken, men i mellomtiden kjøpte jeg meg et engangskamera. Malin og jeg hadde oss en liten tur i Muséhagen forleden. Jeg fikk bildene fra turen fremkalt nylig, og tenkte å vise et par av dem. Vi har brukt engangskameraene til Kodak.

ET MIRAKEL

Våren kan være så vakker for meg at jeg blir sentimental, og hele tiden går med underliggende følelse av «endelig.» Nå kommer det… Den styrken, det lyset, det livet, som jeg prøver så inderlig hardt å finne om vinteren – det kryper nå innpå meg like sakte men sikkert som at dagene blir lengre. Det kommer alltid tilbake, og kanskje enda mer strålende enn forrige gang. I fjor skrev jeg også om hvordan vår alltid føles som en ny begynnelse for meg. Det var rett før jeg ble rusfri og forlot bloggen for en stund. Vår er virkelig en ny begynnelse. Denne gangen er jeg tilbake igjen. Det er merkelig å se meg selv gå gjennom sesongene på samme måte som naturen gjør. Vi dør når lyset forlater oss, men vi gjenoppstår.

Livet er en sirkel. Eller kanskje mange små sirkler. Historien gjentar seg. Død og gjenoppstandelse er et av livets premisser. Det skjer igjen og igjen. Derav «gjenoppstandelse» og ikke bare «oppstandelse.» Mennesker blir født, mennesker dør. Etter krig, følger fred. Solen står opp, solen går ned. Det som går opp, må nødvendigvis komme ned… Men kanskje et av livets største mirakler er at det som går ned, også kan komme opp. På samme måte, måtte mitt gamle liv dø, for at jeg selv kunne gjenoppstå.

Og det gikk akkurat opp for meg at, er det ikke faktisk dette påsken dreier seg om?

MITT GAMLE HJEM

Jeg kunne sverget på at angsten satt i veggene. På gulvet trakket man i ensomhet, og i taket hang det mørke skygger. Jeg ville flykte, men alt jeg ønsket når jeg var ute, var å dra hjem. Til mitt innesperrede fristed. Mitt lovløse fengsel. Andre fortalte meg at jeg hadde gjort det koselig. Men det var bare jeg som visste at bildene på veggen skulle ta meg og at monstrene ventet under under sengen.

Danmarksplass,
hvor dommedag demrer i dagbokens demoner
og damen danser i dystre delusjoner
.

Frakoblede følelser forlatt i fangenskap
flykter i fantasier om fjerne felleskap.

I helvetes hage med hypnotiske hinder
henter hun hemmeligheter i høye havvinder.

Som en sønderknust sjel svømmende i syre,
sliten og svak lar hun satan styre.

Måtte de som flytter inn etter meg, male over veggene med sinnsro, trakke på gulvet med hverandre og henge lys i taket – slik jeg velger å gjøre i mitt nye hjem.

TABULA RASA

I dag er jeg veldig glad for å kunne vise dere et filmprosjekt jeg har hatt gående den siste tiden! Prosjektet er laget i forbindelse med en selvstendig film-oppgave vi hadde på skolen. Konseptet er inspirert av en jente jeg fant på Instagram, Mathilde – som driver med dans og kroppsmaling. Jeg fant ut at disse to hobbyene burde kunne kombineres til noe eget vakkert.

Mathilde hadde jeg ikke kjennskap til fra før, men jeg spurte henne bare rett og slett om hun ville bli med å lage en kul video, og det var hun heldigvis veldig giret på! Mathilde var like strålende i virkeligheten som det hun er foran kameraet. Og Olve, min elsker og kameramann, gjorde som vanlig en formidabel jobb bak kameraet. Rommet vi filmer i er lånt av Kunstskolen i Bergen. En kapsel. Hennes helt egne lille verden.

Jeg har mye kjærlighet for denne filmen selv. I ettertid har jeg sett at den virkelig har kommet innenfra, og at mye av symbolikken refererer til prosessen i mitt eget liv det siste året. Jeg var også innpå tanken om å kalle den «Rebirth», men syns det ble litt for cheesy og åpenbart, så da endte jeg opp med «Tabula Rasa» («Ren tavle» fra erfaringsfilosofi). Jeg kunne snakket godt og lenge om hva både navnet og filmen betyr for meg, men jeg ønsker heller at dere skal gi den deres egen tolkning, så håper jeg at den kan være givende for noen!

Du finner oss på Instagram her:
@Blossombluebie
@Olveaustefjord
@Leandra Valencia

TA BILDER SOM I GAMLEDAGER

I min lange bloggpause, fant jeg en ny kjærlighet – nemlig å fotografere analogt! Den analoge fotoverden var fullstendig ukjent for meg, og den startet da jeg kjøpte et engangskamera i bursdagspresang til kjæresten min (som jeg da nettop hadde begynt å date) i fjor. Vi ble så glad i engangskamera og brukte det gjennom hele våren og sommeren sammen. Sjarmen i den grainy kvaliteten, det at man bare har 36 bilder på kameraet, at man ikke kan se bildet med en gang, ventetiden på å få bildene fremkalt, og latteren og hyggen når man ser gjennom bildene man får tilbake. Hele prosessen var en veldig fin ting, syns jeg! Også et lite bidrag til å roe ned dette fast-paced livet vi lever.

Jeg fikk sånn sansen for å shoote analogt, at jeg ville sette meg mer inn i det. Så jeg kjøpte meg et gammeldags filmkamera, som fungerer på samme måte som engangskameraene, bare litt mer avansert. Jeg har en zoom-linse, må fokusere manuelt og kjøper mine egne filmruller som gir forskjellig effekt og farger på bildene når man får de tilbake. Jeg bruker et Nikon FE med en 35-70mm linse, og er blitt mest glad i filmrullen Portra400. Nå har jeg kameraet med meg nesten over alt. En annen fordel med å shoote analogt, er at jeg har blitt så utrolig mye mer nøye med bildene jeg tar. Jeg ble så frelst av det, at så og si alle bildene på instagrammen min det siste året, har bestått av analoge bilder. De aller fleste av dem er helt uredigerte. Av og til fjerner jeg litt grønntoner, men jeg syns som oftest de blir finest akkurat slik som de er! Det går an å fremkalle bildene sine selv i et mørkerom, men foreløpig leverer jeg filmrullen inn til Elitefoto, som gjør det for meg. Da har jeg også valget mellom å få bildene ut i papir eller få dem tilsendt digitalt på mail. Jeg velger ofte det siste.

Jeg har også oppdaget et nytt community på Instagram som shooter analogt, og har merket at de har begynt å følge meg tilbake. Så det er absolutt et lite felleskap av andre analog-elskere. Jeg setter i hvert fall pris på disse gammeldagse bildene mye mer enn dagens digitale, nesten sterile bilder fra både iPhone og andre fancy kamera. Min gamle speilrefleks er nesten helt nedstøvet. Men jeg tenker at den også er god å ha. Spesielt nå som jeg er litt tilbake på bloggfronten, i tillegg til at man kan filme med den, noe jeg også syns er fint.

Jeg håper jeg klarte å inspirere noen der ute til å kanskje se litt nærmere på analog foto. Her er noen (les: uredigerte) bilder jeg har tatt med kameraet mitt.

Noen lesere som er kjent med å ta analoge bilder?