For rundt halvannet år siden, slo jeg av alle notifikasjoner på iPhonen. Aktivitet på sosiale medier kommer dermed ikke opp hos meg. Ingen lyder, lys, varsler, ingenting. Verken på låst skjerm eller som varsel på app-ikoner. Slik er det jeg som gir beskjed til meg selv om når mobilen skal sjekkes. Ikke iPhonen. Jeg misliker å bli ufrivillig distrahert, spesielt når jeg er med andre mennesker. Så valget om å ha permanent stille skjerm, har jeg siden vært veldig fornøyd med.

Men så begynte jeg etterhvert å gå innpå appene bare for å se om det hadde skjedd noe. Altfor ofte. Typ hele tiden følte jeg. Og fikk semi-skyldfølelse hver gang jeg tok meg selv i å se gjennom feeden på Instagram på busstoppet eller på do. Slik jeg vil anta er helt vanlig egentlig?

Jeg vet ikke, kanskje jeg bare tenker for mye over det. Vil korrigere noe ved meg selv. Samtidig trenger det ikke nødvendigvis å være en negativ ting at man blir obs på en negativ tanke man har. Er det ikke nettop de som har noe å lære oss da?

En gang oppdaget jeg hvordan å tenke tanken bak en tanke. Å ikke bare pye på den negative følelsen, men heller observere den og lure på hvorfor den er der. Hva er dens intensjon? Hva prøver den å si meg?

Jeg har sagt det før – jeg tror kroppen er såpass smart at den sier i fra når noe ikke er som det skal. Om du gjør eller sier noe med bismak, så kanskje det er din… jeg vet ikke, indre moral? Jeg har begynt å bli ganske bevisst over intensjonene mine i hver minste lille ting jeg tar meg til i hverdagen. Hva vil jeg ha ut av dette øyeblikket, denne interaksjonen, denne handlingen? Hva er baktanken min her?

Det jeg prøver å si er at jeg kanskje har hatt lyst til å slette Snapchat fordi jeg har tvilt på intensjonene mine bak å bruke det i det hele tatt. Hvorfor snapper jeg en søt katt på gaten, frokosten min, de nye skoene mine, eller meg selv når jeg henger med en venninne? Er det ikke i bunn og grunn fordi jeg har lyst til vise til folk hva jeg gjør på? Jo okei, men hvorfor har jeg det, og hvorfor er det bedre å vise det enn å bare la være å vise det? Det lurte jeg litt på. I tillegg – har ikke selve ønsket om å fange et hverdagslig øyeblikk, et lite element av jag og stress over seg? Jo, jeg følte ofte det.

Her er unntaket så klart når jeg bevisst går inn for å skyte fine bilder. Det er noe helt annet enn snap. Da er intensjonen min heller et påfyll i kreativitetsbehov og lek, enn å vise til folk hva jeg gjør på eller hva jeg tenker på. Å ta bilder, har jeg funnet ut, burde være en adskilt aktivitet jeg vil gjøre helhjertet. Jeg vil ha det gøy hver gang jeg tar et bilde. Gjøre det med rette intensjoner.

Snap var definitivt den applikasjonen på mobilen jeg brukte mest. Som jeg sjekket oftest. Den er så lett og kjapp. En effektiv app. Derav avhengighetspotensiale. Også ender det jo ikke opp med å bli lett og kjapt heller egentlig, haha. Jeg kan finne meg selv sittende med snap myyye lengre enn jeg hadde intensjoner om i utgangspunktet. For eksempel på trening eller i en biltur med pappa. Og det gir meg ikke en særlig god følelse verken da, eller i ettertid… Bare meg?

Det føltes heller ikke kult å lure på hva som skjedde på snap hele tiden. Og det føltes ikke kult å føle at jeg måtte vise til noen hver gang jeg gjorde noe kult. Jeg ville begynne å ha øyeblikkene for meg selv. Ha mer tid med meg selv. Være mer tilstede med meg selv. Så da sendte jeg ut en mystory på mandag om at jeg tar en pause fra Snapchat en uke. «Kontakt meg andre steder om du vil ha tak i meg» skrev jeg.

Så da var vi her da! Søndag samme uken.

De to første dagene fikk jeg et par impulser om å fange fine øyeblikk på snap. Broren min og jeg som finner på noe tidig… pappa som blir bløt og snakker babyspråk til kattene mine, hihi aww… Men siden jeg da ikke hadde Snapchat, tenkte jeg, kan jeg jo like greit bare gjøre det beste ut av øyeblikket når jeg først er der med hendene tomme. Lean back. Se og ta og lukte på livet litt. Udistrahert, fokusert og interessert.

Resten av uken falt det meg ganske naturlig å tenke slik i fine øyeblikk, og jeg kan trygt si at jeg har likt det. Jeg har elsket det for å være helt ærlig. Det har hjulpet meg masse å være mer tilstede med folk rundt meg – noe som har hatt en god overføringsverdi til både selvrespekt og sosiale bånd. Jeg har definitivt lært meg å sette skikkelig pris på det i det siste. Så å kvitte seg med snap var virkelig en styrke for meg akkurat nå. Ikke minst har det vært genialt å ikke ha snap når jeg jobber med skole, skriver, slapper av… Det har egentlig gått veldig positivt utover ganske mye. Gitt meg bra produktivitet, effektiv arbeidsflyt og dermed mer tid i hverdagen.

Også har jeg lurt på flere ganger denne uken, hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere? Men jeg gjorde jo det faktisk en gang med to venninner på vgs! Og da slettet jeg Instagram i tillegg. Men jeg var vel kanskje ikke helt moden nok kognitivt til å dra nytte av det enda. I hvert fall ikke nok til å implementere visdommen aktivt, før nå på mandag da, haha. Og jeg har min mistanke om hvorfor. Fremgang på personlig nivå går nemlig sakte men sikkert utover tankemønstre og vaner merker jeg.

At det skulle ha en så stor effekt som det har hatt, har vært sykt kult og gøy. Og ja, jeg oppfordrer egentlig alle til å teste det ut. Utfordre FOMO’en litt! Jeg syns det har vært givende i hvert fall. Mer enn jeg trodde.

I dag hadde jeg en plan om å tillate meg å laste ned igjen Snapchat. Tanken slo meg flere ganger i morges, men jeg endte ikke opp med å laste den ned før i 5-tiden i dag. Det var greit å få åpnet alle snappene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har lyst til at Snapchat skal være en del av hverdagen min lengre. Jeg ser andre bruke det og opplever genuin lettelse, befrielse og glede ved tanken på at ikke trenger å sjekke appen selv. Jeg kommer nok til svippe innom på søndager – for å svare og connecte litt igjen med gruppechattene jeg er med i osv – men å ha appen slettet ellers.

So long, snapchat! We had a good run, men jeg trives visst bedre med meg selv, og med andre, uten deg. «Hverdagsflyten,» som jeg kaller jeg det, er merkbart jevnere, fredeligere og har en mer jordnær undertone ved seg. Jeg sier ikke at det trenger å være slik for alle, men for meg personlig, har det medbrakt seg veldig gode ting.

«LEANDRAV15» gir dere nå 15% rabatt ved kjøp over 500kr! (Gjelder ikke salgsprodukter, deals eller kampanje) Gyldig tom. 25 mai, så spend it well, sweets! De har mye fett akkurat nå syns jeg. Gleder meg allerede til mine neste anskaffelser i juni ❤

Jeg lovet en lang tekst hver søndag. I dag svikter jeg. Mest meg selv. Uansett hva jeg skriver, blir det dumt. Jeg er i en sinnstilstand hvor jeg er redd for å skrive ting jeg vil angre på. Tilgi meg denne kvelden. Ingen unnskyldninger bortsett i fra at jeg tok litt for lett på dette. Tenkte ordene ville bare komme da jeg satt meg ned foran skjermen i 17-tiden i dag. Tre timer senere, en sliten delete-knapp og et hode hvilende på tastaturet i frustrasjon, kaster jeg inn håndkle. Noe som på en måte blir et paradoks, siden jeg fremdeles skriver. Men det blir nok med dette. I dag finnes ikke inspirasjonen å hente i noen hjørner av hjernen. Gigantisk skrivesperre. Jeg kan i det minste poste antrekket jeg bruker i headeren til dere da. Ellers håper jeg bare søndagskvelden deres er litt mer inspirerende enn dette blogginnlegget. Vi får se hva som skjer neste søndag, dere.

Takk for eventuell forståelse ❤

Husk at det er en sprekk i alt. Det er sånn lyset kommer inn.

Søndag. Jeg har ikke forberedt noe. Jeg planlagte jo å jobbe med søndagens innlegg gjennom hele uken. Strukturere det skikkelig. Siden jeg bare hadde den ene dagen i uken å poste. Det ser ut til at jeg overvurderte den strukturelle delen av hjernen min litt. Overså ungen med sukkerkick i det kreative hjørnet. Jeg tror heller jeg faller inn i noe som ser ut til å ruge på stemningen fra den foregående uken og konvertere den til søndagens innlegg på selve dagen. Noe som blir mer et tankesøl istedenfor en strukturert tekst. Kan man ikke ofte finne mer gull der da eller er det bare meg?

Jeg hører mye på blues for tiden. Og liker blåtoner for øvrig. Bortsett i fra musikk og farger – som kanskje er et kreativt tankebasseng jeg liker å plaske i når jeg har for mye organisatorisk å ta meg av i hverdagen – så er jeg produsent på en kortfilm som starter innspilling i morgen! Som nettop er den organisoriske biten av hverdagen jeg tenker på nå.

Vi har holdt på med preproduksjon i cirka en måned. Etter lange kjøreturer på location scout, mange «nei», timer med planlegging og et ødelagt barskap, har vi endelig limt sammen noe som har blitt til en aldri så liten filmproduksjon – som har tre bekymringsfullt tettpakkede innspillingsdager i vente! Et svært crew, (relativt til min erfaring med filmsett i hvert fall) og utfordrende scener med knusende tallerkner, blod, vold, og kanskje mest tidskrevende, dialog.

Jeg tør egentlig såvidt tenke på hvordan det skal gå å være produsent, innspillingsleder, kokk og mamma for et crew på 12 personer, 2 kamera team og ja, faen. Det blir en passe bra utfordring i hvert fall, så jeg savner ikke spenning og nerver i hverdagen for tiden. Usikker på om det er nerver eller lynnedslag om natten for å være ærlig. Har innebygget alarm, så jeg trenger egentlig aldri å ta den på.

Finner mye trygghet i å meditere over å være hundre prosent tilstede i øyeblikk, samtidig som jeg har gode og rene intensjoner ovenfor personen jeg eventuelt kommuniserer med. Uansett om det er kassedamen eller mamma. Jeg sier ikke at jeg etter 2 timer søvn på 2 dager, sulten og irritabel, er en svevende engel som sprer lyset mitt på forbipasserende. Men selv da, higer jeg etter å minne meg på den sinnstilstanden av «akkurat nå er dette dette og da er vi her», og føler meg mye mer avslappet når jeg fylles av tilstedeværelse og interesse istedenfor et ønske om å være et annet sted eller gjøre noe annet… For det utstråles virkelig det også. Pluss at det skraper i hjernen min å ha hastverk. Jeg kan ikke gjøre på noe annet enn det jeg gjør på akkurat nå. Og sånn er det.

Ellers er det blitt er mai! Favorittmåneden min. Virkelig. Alltid vært det. Alle skal alltid gå gjennom alle fridagene man har. Si dem høyt. Så blir alle glade. Alle kommer ut av hulene og bakgatene sine. Til og med de som hører hjemme der. Og vi begynner nesten å få nestekjærlighet for hverandre når vi spankulerer over Torgalmenningen. Jeg fyres mer og mer i gang for hvert minutt lengre solen svever over horisonten om kvelden.

Høye fjell bak lave bryggehus i gult, rødt og brunt.

Gratis is og silkeskjørt.

// Annonselenker
Genser og skjørt fra Chiquelle.
Reebook sko fra Junkyard // her

#mood

Så det er meg for tiden! Nå skal jeg skrive en liten huskeliste til morgendagen, før jeg løper avsted med noen venner og ser End Game, jeg også, ja. Går ikke an å snu hodet i en retning hvor noen ikke griner av den filmen for tiden. Jeg er ikke en så stor Marvel fan, men det er ikke det verste, og noen filmer har jeg likt. Infinity War ble jeg faktisk veldig begeistret for, så jeg begynte å se alle Marvels filmene i riktig rekkefølge. Det var meningen å avslutte dette innlegget, og ikke begynne på et nytt avsnitt om film, men det er slike mentale dører en filmstudent har lett for å åpne. Ønsk meg lykke til i morgen, så sees vi neste søndag!

Fotocreds til @Olveaustefjord på Instagram.

// Inneholder annonselenker

Hvis livet ditt var en bok, og hver side var en dag, så er det hva du fyller disse sidene med, som i bunn og grunn utgjør livet ditt, ikke sant? Med det i tankene, har du noen gang prøvd å definere hva du må fylle sidene dine med for å skrive den beste boken du klarer? Med litt mindre billedlige ord – hva må være tilstede i livet ditt for å skape et rikt liv for deg?

Utdanning, internett, informasjon og et mylder av muligheter tror jeg hadde vært sentrale temaer av kapitlene i boken om dagens moderne verden. Det er høyst forståelig at unge mennesker sliter med å finne ut hva sidene deres skal inneholde. Hva de skal studere, hvor de skal bo, hvilke mennesker de skal menge seg med. Dette er en relativt ny greie, historisk sett. Tidligere var disse tingene ganske etablert og selvsagt fra du ble født. Var du datter av adelige, ble du adelig. Var du født i arbeiderklassen, ble du en arbeider. Livet var ganske tydelig lagt frem foran deg, med svake muligheter til å bli noe annet enn det som var forventet av miljøet ditt. I dag starter vi med et likere utgangspunkt til å forme livene våre slik vi ønsker, relativt til før så klart. Mulighetene har aldri vært flere. Så hva vil jeg bruke tiden min på? Det er i utgangspunktet det det handler om. Hvor vil jeg finne min plass og dermed finne meg selv?

I fjor høst opptok filmproduksjon mye av fokuset mitt. Eller så og si all fokuset mitt vil jeg si. Det var aldri en mental pause, og andre ting som sviktende helse eller kontaktsøkende familiemedlemmer ble forstyrrende og irriterende. Jeg var så spent på å begynne på skolen, og var kriblende motivert, med en visjon om hvordan jeg ønsket at fremtiden min skulle bli – hvilket liv jeg siktet meg inn på. Hvis jeg bare virkelig ga alt av meg selv til dette, så økte jeg oddsene mine for suksess. I generasjon perfeksjons-ånden ville jeg jo så klart gjøre enda mer enn det som forventes. Filmbransjen er urettferdig, uforutsigbar og konkurransepreget. Så jeg tenkte vel det at å ligge på latsiden på et slikt studie, er fullstendig bortkastet tid. Det var et sterkt ønske og en stor drøm å jobbe med film.

Det er det fremdeles. Men jeg har etter hvert innsett at jeg ikke kan bruke samme strategi som planlagt. Jeg hadde et bilde av meg selv som en hard working business woman, med både inspirerende og inntrykksfult materiale å vise verden. Og igjen, dette er fremdeles drømmen min. Men det er sant som de sier at man ikke kan få i pose og sekk. En slik dedikasjon mot noe spesifikt i livet, kommer ikke uten ofringer. Det er uungåelig at det går utover andre aspekter av livet, som helse og forhold. Det merket jeg tydelig da jeg ble litt for revet med. Jeg ble veldig ulykkelig i fjor høst, spesielt etter jeg regisserte den første kortfilmen min. Jeg ble helt satt ut av spill psykisk og følte at jeg mistet kontrollen over meg selv og livet mitt. Så det jeg har konkludert med nå, (kan man egentlig konkludere med noe som helst i en alder av 21?) er at et jeg ikke ønsker at boken min skal bli en tørr faktabok. Jeg vil lage en juicy selvbiografi. Den inneholder nok noen gode kapitler med filmproduksjon også. Helt klart. Men den gleden som arbeid gir meg, blir faktisk fullstendig nødt til å dele plass med livets andre gleder. Om jeg ikke øker oddsene mine for gigantisk jobbsuksess, så er ofringen uansett verdt det fordi venner, familie og andre ting som skaper fine følelser, også er med på å skape et rikt liv. I aller høyeste grad faktisk.

Har dere kjent sånne type mennesker som man bare automatisk forbinder med greien sin, fordi det er en så stor del av livet deres? Det kan være alt fra en sport til et instrument. Jeg har kjent et par sånne, og selvom jeg elsker mennesker som har en lidenskap – typ uansett hva du digger, så digger jeg at du digger det – men noen av disse menneskene er noen av de mest ulykkelige menneskene jeg har møtt… Samtidig mener jeg at noen personer er så ekstraordinære at det nesten hadde vært en synd om de ikke skulle ha dedikert livet sitt til talentet sitt. Men for oss dødelige… vil vi skrive en ensformig, tørr faktabok eller en følelesladet, innholdsrik selvbiografi?

Å ha flere strømmer av lykke i livet, er en definisjon jeg har tenkt mye over i det siste, som jeg liker tanken på mer og mer. Grunnen er ganske logisk. Om en av kildene slutter å strømme, så har du i det minste en annen kilde å drikke av, og du står ikke uttørket og dehydrert i en dødelig ørken. Om familien svikter, kan vennskapene dine redde deg. Om kjæresten gjør det slutt med deg, er det essensielt å ha et meningsfylt arbeid å jobbe med eller noe du kan jobbe mot. Om helsen svikter, ha en hobby å gå til. Det blir et slags sikkerhetsnett – å ha flere strømmer av glede inn i livet. Og målet burde vel heller være å skape et rikt liv, enn å prestere så jævlig, er dere ikke enige? Man kan være trist selvom man er best… Ofte blir det sånn også, som nevnt tidligere. Så budskapet her er vel å oppfordre dere til å ikke la lykken deres bare være avhengig av én ting. Du kan jo prøve å se for deg hvordan livet ditt ville blitt om du da mistet det. Med andre verdsettelser å gå til, blir du ikke fortapt. Jeg føler at å ha disse diverse lykkestrømmene, gir en slags avrundet, altomfattende følelse av trygghet. Ikke minst har du enda flere farger å skrible med i boken din 🙂

Foto creds til @Olveasutefjord på instagram – et kunstnerisk øye og vakker feed, sjekk han ut ❤

Har du noen gang prøvd legge merke til hva som gir, og hva som frarøver deg for motivasjon? Hvorfor du noen dager ikke makter å gjøre ting – som du andre dager får masse glede av å gjøre? Diverse livssituasjoner har hatt bemerkelsesverdige innvirkninger på psyken min, både humør- og energimessig, og har gradvis gitt meg en stor fascinasjon for dette med motivasjon. Jeg har innsett at motivasjonsmekanismet har en astronomisk større kontroll over handlingsmønsteret vårt enn det vi gjerne tror og tenker over. Og det (pun intended) motiverer meg virkelig til å utforske temaet videre!

Hvilke faktorer er det som sender drivkraften din opp og ned? Hadde ikke det vært ufattelig praktisk å vite? Med tanke på å bli den mest produktive og beste versjonen av seg selv, mener jeg. Å bli bevisst på hva som genererer drivkraft til å fullføre oppgaver? Hvilken type mat du burde spise, hvilke folk du burde ha rundt deg og hvilke informasjon du burde utsette deg selv for på sosiale medier – og hvilket resultat disse tingene har på motivasjonen din… Når det kommer til menneskekroppen, har ting komplekse sammenhenger, og reaksjonene våre er sjeldent tilfeldige. Selvom de, med vår begrensede kunnskap, virker sånn. Jeg har liksom dette litt ekstra i tankene for tiden. Jeg prøver å se sammenhenger mellom hva jeg gjør, hva jeg burde gjøre og hva dette gjør med meg. Fullførte gjøremål – enten det er trening, skriving, rydding eller annet arbeid – gir en dopamin-«high» som produseres i belønningssenteret i hjernen. Det er rett og slett et livsnødvendig mekanisme for mennesket. Uten denne fungerende interaksjonen mellom hva vi gjør på og dopaminproduksjonen, hadde vi vært sengeliggende zombier. Ikke at noen hadde funnet opp en seng i det hele tatt heller da, haha. Det hadde ikke vært noe mening for oss her.

På slutten av dårlige skriveperioder, har jeg alltid en frykt for at inspirasjonen aldri skal returnere. At jeg bare har sluttet å skrive og ikke har det i meg lenger. Men jeg vet slike ting går i perioder, og at jeg må lære meg å huske og å akseptere det faktum. Jeg vil så gjerne bare omfavne hva den nåværende perioden innebærer for meg, istedenfor å føle en trang til å endre ønskene mine til noe jeg tror er mer fornuftig. Det høres ut som en mer avslappet måte å leve på… Men samtidig er jeg da redd for at jeg aldri skal pushe meg selv ut av komfortsonen og gjøre noe nytt som sender livet mitt i en retning jeg ikke ante kunne være så bra. Motivasjon til slike vågale ting kommer jo heldigvis også periodevis. Denne redselen for å miste motivasjon, har vel på mange måter en motiverende effekt i seg selv når det går langt nok. Noen morgener våkner jeg lett til sinns og hopper da umiddelbart på muligheten til å ta i bruk motivasjonen jeg har sultet etter.

Jeg føler dette er relaterbart, ikke bare til skriving, men også på andre området i livet man ønsker å forbedre. Det at man får dårlig samvittighet eller blir litt bekymret om man ikke alltid er «på». Sånn er i hvert fall jeg. Men man må jo kanskje svinge innom litt forskjellige type tilværelser. Lystene mine pleier å være ganske tydelige på hva som burde være er i fokus i den aktuelle perioden. Menneskekroppen er konstruert så sofistikert at den er ekstremt flink på å gi beskjed om hva den vil. Ikke bare når det gjelder mat og annen stimuli, men den gir også beskjed om hvilke interesser den ønsker å forfølge i livet, ved å simpelthen gjøre deg interessert i diverse ting basert på personligheten din. Og ved å dyrke dem, responderer positivt fysiologisk og emosjonelt. Det tror jeg er en god indikasjon på at man gjør noe riktig, og tar stegene i den riktige retningen – mot den beste versjonen av seg selv. Kroppen er et urgammelt design, og langt mye visere enn den kunnskapen jeg har skrapt sammen ut av mine 21 år. Så det er kanskje et lurt trekk å følge sin indre stemme. Samtidig kommer jeg på mange eksempler hvor nettop det er en elendig idé, haha. Men da er det gjerne underliggende grunner til de urasjonelle ønskene… Et tema for et annet innlegg.

Det er et ganske relevant dilemma i ung alder – å finne balansen mellom hva man vil og hva man bør. Fornuft og orden kan gå for langt, akkurat som nytelse og løssluppenhet kan. For mye nytelse, og selvrespekten faller… Meningsløsheten kicker inn og en sirkel av dårlige vaner baler på seg. For mye fornuft, og man vil aldri utvikle seg. Verden vil vokse i fra deg og du vil gå glipp av den. Det er mellom disse to polaritetene – hardt arbeid og nytelse, man ønsker å befinne seg.

Hva man har motivasjon til, eller hva man mangler motivasjon til, har nok underliggende forklaringer. Men det er et komplekst mattestykke å regne ut. Å observere hva lystene mine er til forskjellige tidspunkt i løpet av en dag, har lært meg mye fascinerende om motivasjon. Man kan ikke alltid helt bestemme hva man er motivert til å gjøre. Jeg loggfører hver kveld hva jeg har gjort og hvordan jeg har hatt det den foregående dagen. For å kartlegge sammenhenger. Men det er vanskelig å se et mønster. Det er akkurat som om de forskjellige motivasjonene jeg har, er ånder som overtar kroppen min og dikterer tankegangen min der og da. Og som et resultat dikterer handlingene mine, enten bevisst eller ubevisst.

Jeg var redd for å begynne å skrive dette blogginnlegget fordi jeg ikke helt visste hvordan jeg ville formulere det. «Jeg blir nok frustrert over mine kjedelig ord og usammenhengende setninger,» var tanken, (og den stemte, haha) men noe sa meg at jeg burde skrive det selvom. At det ville gjøre meg godt. Det var et lite steg fra ordenens trygge rammer, til kaosets usikkerhet. Å gjøre ting man ikke har så lyst til, kan av og til fremprovosere nye perspektiv. Plutselig går det bedre enn forventet, og det i seg selv skaper motivasjon! Så et lite push må man jo gi seg selv innimellom… Biologien vår et mesterverk av finurlige sammensetninger som vil oss vårt eget beste. Det er en fin og beroligende tanke syns jeg.

Pleier dere å bevisst motivere dere selv regelmessig? Hva bruker dere isåfall? Jeg liker å høre på mennesker jeg finner inspirerende. Jeg har forbilder og mater meg selv med energien og positiviteten deres. Podcaster med humoristiske mennesker, foredrag av lidenskapelige personer som jobber hardt og generelt bare folk med sunne innstillinger og vaner som jeg kan lære av. Alle kan i bunn og grunn være en slik positiv kraft selv, og skinne lyset sitt på de rundt seg. Det er noe jeg ønsker å prøve denne våren. Jeg har jo begynt å skrive litt lengre captions under bildene mine på Instagram. Jeg har merket at de foreløpig stråler positivitet, og at de er et resultat av de høyeste følelsene jeg har. Dette presenterer også et lite dilemma kom jeg til å tenke på i går… For vi har jo de menneskene som syns det er irriterende og teit med positive mennesker på sosiale medier. Men perspektiv da. Jeg personlig syns at tekster med positive budskap, virkelig kan treffe ett eller annet i meg og ha en veldig oppløftende effekt. Det fargelegger sinnet mitt i litt lysere nyanser. Å være eksponert for slikt over lengre tid, går gradvis utover underbevisstheten og hvilke stemninger den gir meg, har jeg merket.

Utenom mennesker, syns jeg musikk har en ekstremt kraftfull effekt på meg. Spesielt om jeg ikke bare lar den spille i bakgrunnen, men heller lytter og lever meg inn i den. Virkelig føler stemningen og budskapet artisten ønsket å skape, og omfavner den. Enten mens jeg rydder, går tur, tar en pause i vinduskarmen, eller danser rundt i leiligheten – da føler jeg meg på toppen av verden, som om jeg kan få til alt! Og mitt siste motivasjonstips er en av mine favoritter for tiden. Det er rett og slett å bare gå. Jeg har fått helt gå-dilla i det siste. Jeg går over alt og har nesten glemt at bybanen eller moderne transportmidler eksisterer. Jeg bor litt utenfor sentrum, og de fleste destinasjonene mine er typ en halvtimes gåtur unna. Om jeg har en mulighet til å gå, går jeg. Jeg blir bare mer og mer glad i det, og så nylig gjennom helse-appen min på mobilen. Den viste at jeg de aller fleste dager ligger på rundt 17.000 skritt, noe som er ganske bra. Jeg er i hvert fall i gjennomsnitt godt over anbefalt daglig mål på 10.000, så det var jo absolutt motiverende å se! Det var en som sa til meg forleden, et sitat som jeg måtte skrive ned i notatboken min. «Jo mer du gjør, jo mer orker du å gjøre.» Og det ligger mye i det altså – momentum. Å komme i gang, uansett hva det er, er uten tvil den mest utfordrende delen. Når du har kommet i gang, er den neste utfordringen kontinuitet! Keep grinding, dere. Det var søndagens innlegg om motivasjon!

Har dere tenkt noe særlig over dette med motivasjon før, og når merker dere at motivasjonen deres er på topp?

Hei dere, og velkommen til den nye bloggen min! Jeg har lengtet i flere måneder etter å starte fra ny blogg nå, og kjøpte faktisk denne bloggen her før jul en gang. Nå føler jeg endelig den er klar til å offentliggjøres! Det dukket nemlig opp en idé hos meg, som jeg ikke har klart å legge fra meg. En ny måte å drive bloggen på. Nå har det jo vært sånn at jeg blogger litt her og der ettersom jeg føler for det. Litt etter hva motivasjonen min vil. Det kan bli ganske uregelmessig, så jeg har lyst til å få litt mer rutine på det! Jeg har bestemt meg for at det fra i dag av, vil jeg publisere blogginnlegg èn dag i uken. Den faste dagen blir søndag, og da vil det enten komme i form av video, blogginnlegg eller begge deler! Og det vil skje her på denne nye bloggen min. Jeg har hatt så lyst på nytt bloggnavn lenge nå – bytte ut mitt gøyale 6. klasse påfunn med noe liiitt mindre kleint å si høyt. Leaduvet vil bli en samling av minner fra de siste ni årene jeg har blogget, så jeg har ingen planer om å slette den. Men dette her vil bli markeringen på en ny og annerledes bloggperiode!

Det er hovedsakelig to grunner til at jeg bestemte meg for dette! Den første grunnen er rett og slett tid. Jeg har både jobb og skole, og er veldig glad i å bruke tiden min på blogg/youtube/sosiale medier. Og ofte kan jeg ha dårlig samvittighet for å legge for mye fokus på de tre sistnevnte, istedenfor de to første. Så jeg har bestemt meg for å snu litt om på det. Så kan blogging være en bonus som supplerer til motivasjonen min, istedenfor et tidskonsumerende stresselement som jager meg om jeg ikke publiserer hver dag. Den andre grunnen er vel den viktigste, og den jeg er mest giret på å se resultater av. Jeg har lyst til å prioritere kvalitet foran kvantitet. Sjeldnere blogginnlegg, gir meg tiden til å virkelig legge hjertet og sjelen ned i dette innlegget jeg publiserer denne ene dagen i uken. Jeg kan jobbe med innlegget over flere dager og konstruere en tekst jeg kan være stolt av. Hvor tanken på at dette ligger på nettet, gir meg en god følelse. Jeg tror mye av det magefølelsen min har prøvd å fortelle meg i det siste, er at jeg har for mange baller i luften på en gang, og da blir alt veldig halvveis. Det føles bare ikke like godt som å gjøre ting 100%. Jeg tror på mange måter at jeg kan ta bloggen mer seriøst på denne måten også. At det ikke blir sånne små tilfeldige innlegg her og der, men heller bra lesestoff eller en video av god kvalitet som jeg virkelig kan være stolt av, og hvor jeg uttrykker meg gjennomtenkt og engasjerende. Gjerne om et spesifikt tema jeg går dypt inn i, eller bare det som har okkupert tankene mine i det siste.

Så den nye timeplanen starter i dag! Her er noen bilder fra en bytur med @Veroincauthaug @Mindkum og @Ferner.fp forleden. Sjekk gjerne ut de vakre instagramprofilene deres for mer bilder fra dagen! Disse ble noen av mine favoritter. Redigert i VSCO med preset F1. Jeg bruker den preseten hele tiden for de som lurer!

Cheap Monday hettegenser // her
Ray Bans solbriller // her

Jeg er foreløpig fornøyd med valget og spent på utførelsen! Og når det kommer til videoer, så vil jo også de komme sjeldnere på grunn av dette da, men jeg har lyst til å begynne å lage litt mer annerledes videoer som kan gå mer hånd i hånd med skolen, tenker jeg. Å lage én video i uken som jeg gjorde tidligere, merket jeg ble altfor kort tid å lage en god video på. I hvert fall når jeg i tillegg redigerer en dokumentar ved siden av.

Denne strategien har jo noe helt annet som mål enn vekst på sosiale medier. Jeg vil gjøre dette for meg selv. Jeg vil at bloggen min skal være en god representasjon av meg og vise hva jeg kan både kreativt og intellektuelt. At bloggen kan være en fin referanse, gjerne for eventuelle sponsorer og som eventuelle arbeidsgivere innen filmproduksjon kan se til. Magefølelsen pleier å være en god rådgiver, så da sees vi igjen her neste søndag! I mellomtiden, kan dere jo så klart følge meg på Instagram, hvor jeg vil oppdatere flere ganger i uken! Jeg tenker å begynne å skrive litt mer utfyllende tekster under bildene mine, som en liten kompensasjon for at bloggingen blir sjeldnere. Første post med det er oppe nå, så jeg håper vi kan få enda bedre kontakt der på den nye brukeren min @leandravalenciaa! Ha en nydelig søndag 😀

/ Sponset av Junkyard