Spania

Forrige uke tilbrakte jeg 7 dager i en liten landsby i Spania ved navn, La Rabita. Her har mormor kjøpt seg en perle av et hjem. På toppen av det lille fjellet, med utsikt mot havets soloppgang og solnedgang.

En pause fra de mørke månedene. Å reise i november var bra. Høsten kjente jeg i Spania også. 18 grader og en relativt svak, skrå sol midt på dagen. Dempet stemning. Oppholdet opplevdes nesten som et retreat. Yoga, meditasjon, jogging og sunn hjemmelaget mat med mormor. Litt solfregner og litt dansing. Fotografering og filming. Jeg klarte til og med å skrive litt igjen.

Men at det skulle være så deilig å returnere hjem, kom overraskende på meg. Å reise bort, forsterket takknemligheten for alt jeg har i livet mitt hjemme i Bergen. Også under vintermørket (som jeg har kjempet mot hele livet.) Nå ser jeg bare stjerner og snø. Glitrende lys og varme klær. Torgalmenningen ser eksepsjonelt vakker ut i år, med julemarkedet i en rekke av trehus. Churros, honning, godteri-dekte epler og crêpes. Vet ikke hvor lenge denne vintergleden varer, men jeg bader i den nå. I går vinterbadet jeg faktisk i sjøen med venner. Jeg hadde glemt hvor godt det gjorde for sjelen.

Ellers har jeg fått ny deltidsjobb på Fjåk, en vakker sjokoladebutikk i Skostredet. Jeg har sett David Lynch filmer som jeg har planlagt å se lenge, og jeg har prøvd å perfeksjonere et par julebakst-oppskrifter. Her er jeg. I dette lille, lange landet i nord. Fjernt i resten av verdens sinn. Spania var en søt drøm, men i Norge føler jeg meg like levende som årstidene.

I morgen er det 1. desember.

ISLAND

På film.

Canon AE1 // 50mm. Portra800/Portra160.

Vanligvis jakter jeg på bungalows, ikke isgrotter. Hvit sand, ikke svart. Palmer, ikke lava. Solstråler, ikke nordlys. Jeg hadde aldri dratt til Island på eget initiativ. Men nå som disse tre helt spesielle døgnene på øyen har skjedd, vil jeg virkelig… tilbake en gang.

Islands særegne atmosfære forhekset meg da flyet nærmet seg den enorme, bare bakken. Uendelig horisont. Ingen trær. Svart mose og skummete hav så langt øye kunne se. En stemning av gudsforlatthet og mystikk. Dempet lys midt på dagen. Som om landets historie fremdeles hang i luften. Tung, hard og mektig. Jeg fryktet det ukjente. Jeg har jo alltid fryktet vintermørket, så hva ville skje meg her? Hvordan kunne noen bo på denne øyen og samtidig ha lys i sjelen? Men så… Et par regnbuer, islandshester og små trekirker senere, myknet jeg opp og lot den rå skjønnheten fortrylle meg. Sletter av størknet lava i mønstre jeg ikke kunne forestilt meg under noen sinnstilstander. Som om naturfenomenene har humor og intelligens. Siste kvelden danset nordlyset for oss. Noen eller noe kom og åpnet dører, og løp gjennom dem. Og uten en eneste mine, med hodet vendt mot Islands, tette, tette sjernehimmel, rant tårene ustanselig.

Tusen takk for turen, Unni, Dag, Hedda, Odin og Olve. Dere, Island (og sukkiladimjølk) har fått en stor plass i hjertet mitt.

Til Vi Møtes – Mathias Trekk

«Album release video» med sangen «Til Vi Møtes» fra Mathias Trekk sitt debutalbum «De Første Gnister Falt» Dette er lyden av høst i Bergen…

Sang «Til Vi Møtes» fra debutalbumet «De Første Gnister Falt» av Mathias Trekk.

Hovedroller: Mathias Trekk og Ilja Wallin

Statister: Leandra Valencia og Isabel Furhovde

Manus, regi, produsent og klipp – Leandra Valencia
Foto: Lauris Greidans
Kost, mask, regi.ass – Isabel Furhovde
Prod.ass Tristan Coulson Thomas

Våren er aldri rolig

nei, våren er aldri rolig

den stiger svulstig
og jeg tar i mot
ufrivillig frydefullt
før den avløses yrende

i barneøyne
med ungdomslyst
voksenting
i gammel sjel

nei, våren er aldri rolig

kravstor kryper den
inn i min munn
og kveler meg ukontrollert
med bunnløst begjær

nei, våren er aldri rolig

den er født
som for første gang
ut av min kropp
og inn i din