Veggen stirrer. Rett på meg. Som om jeg er dum. Sitter fast. Ikke vet. På andre siden hører jeg mennesker. Mylder. De ler. Snakker høyt, sikkert, livlig. De bader i hverandre. Tar på hverandre. Fingrene mine er kalde. Jeg går ut til dem. Det er bare en og en som kan snakke om gangen. Ikke meg. Bare til en person. Jeg hører på disse. Jeg hører på de andre. Jeg forsvinner inn i begge. Forsvinner og blir altfor synlig på en og samme tid. Det er mye. To ting på en gang er mye. Jeg flytter meg. Her kanskje. Hvor er veggen? De fester seg ikke til meg. Jeg fester meg ikke til dem. Jeg fester ikke som dem. Renner gjennom rommet. Tilbake på rommet. Hvor veggen stirrer.