Nesten ordrett.

(en onsdag i juli) Sky, sol og regn. Dag: 4-/6

«06:30. Tidligere enn nødvendig. Bønn. Meditasjon. Strekk. Felles frokost i Fjon Fjellkyrkje. Jeg jobber på dataen mens jeg (mot min vilje) lytter til andres samtaler. Skriver trinn mens ingen ser på. Fylt av lengsel i kroppen i dag. Hjemlengsel. Min kjære reiser til Oslo i morgen når jeg kommer hjem. Jeg savner hjem, og plutselig savner jeg pappa og. De hverdagslige klemmene som sier hei og hadet. Jeg er fylt av sorg og drama av en bok jeg leser. Tomas Espedal. Den er så alt for nær. Han er fra Bergen. En av skuespillerne her kjenner han, og sa at han ble tiltalt for voldtekt en gang. Han virker som en alkoholiker. Forfatteren altså. Det er sårt å lese, men så klart liker jeg det litt og. Den leses selvom jeg ikke forstår alt. Men det er vel kanskje ikke meningen heller. Det er så mange meninger som kan hentes ut.

Jeg tok en joggetur, som ble ti ganger lengre enn forventet. Den vakreste joggeturen noensinne. På en beskjeden bilvei mellom de høyeste fjellene og stilleste fjordene. Som å ha funnet Narnia her inne. Det var da jeg ble ringt. De var veldig stresset og jeg hadde bare stukket av. Jeg er oppriktig så rar og fjern noen ganger. Jeg er lei for det. Men det gikk fint. Jeg trente mer da jeg kom tilbake. Jeg spiste så utrolig mye i dag at det sikkert gikk opp i opp, noe som gjorde meg trist. Har jeg lagt på meg disse dagene? Jeg vil bli tynnere, tynnere. Ikke så sykt mye som før, og takk Gud for det. Men Gud, som jeg angrer, og jeg har aldri angret så mye på å ha klippet håret mitt. Hvorfor gjorde jeg det, Gud? Helvete, det gjør virkelig vondt hver eneste dag hvor mye jeg angrer. Jeg drømmer om, og ønsker så sterkt, at jeg ikke hadde klippet det, at jeg drømmer om det.

Hva mer? Jeg ringte sponsor og fortalte om mine nylige feil og fremtredende mangler. Jeg ringte min kjære og pratet om hvordan det er å være her. Jeg lå på en benk under et tak, så på regnet med telefonen på høyttaler foran nesetippen. Og det korte håret mitt, som når jeg hviler haken min på hendene, ikke er ani benken engang. Ingenting og ingen er hjemme her unntatt drømmen min. Jeg skriver igjen. Jeg har jo skrevet med pennen min hver dag, men nå skriver jeg ting som kan deles tror jeg. Jeg var overbevist om at nå (for ørtende gang) har jeg virkelig mistet det for alltid. Men jeg måtte bare lese litt. Jeg må altså lese for å skrive. Hvem er jeg som tror at jeg kan skrive uten å lese? Alle forfattere, poeter og skribenter må naturligvis ha likt å lese. Det gjør jo jeg og. Men jeg er et sånt sted for tiden at å lese noe bra kan gjøre meg vondt. (Det er ikke alltid så praktisk å ha det vondt.) Jeg vil skrive bok, men vet ikke hvordan jeg skal strukturere den enda. Jeg vil skrive manus men vet ikke hvor jeg skal begynne. Denne reisen er god nok, sier jeg til meg selv. En skuespiller sa til meg i dag at «du er jo alltid så rolig.» Skjønner ikke. Men likevel takk Gud, virkelig, for at jeg får være meg. Og til slutt, i dag er jeg takknemlig for: min mentale og fysiske helse, å være rusfri, å vokse, å føle og et rikt liv.»