FRYKT FOR HVA?

«Hva frykter du?» Jeg tror ikke jeg er redd for noen ting, tenkte jeg for mange år siden. I starten og midten av tenårene kanskje… Helt urørlig. Hva kan gå gale liksom? Hvorfor skal jeg bry meg? Samme det. Livet er ikke så alvorlig. Det skjer ikke meg uansett. Jeg er ikke redd for edderkopper en gang.

«Hva frykter du?» – det er et ganske dypt og sårt spørsmål egentlig. I dag får jeg sug i magen når jeg leser det, fordi jeg vet at jeg frykter. Ikke på den måten man ser i en thriller, hvor de skriker og gjemmer seg og snakker gråtkvalt og skjelvende til drapsmannen. Jeg hadde aldri sett meg selv slik, og tenkte dermed at jeg ikke var redd for noe. Men et eller annet sted inni meg, fantes det likevel en redsel og en frykt, ganske lik den på TV faktisk, bare usynlig. Den redselen jeg hadde som liten – for at mamma eller pappa skulle dø når de var borte litt for lenge. Frykten for at mamma og pappa ikke likte meg når jeg fikk kjeft. Frykten for å ikke leve opp til forventningene deres. Frykten for å ikke ha kontroll over stemninger rundt meg. Ting jeg hadde glemt som udødelig tenåring. Men ett sted i genene mine, lå det fremdeles rester av fryktens essens som bare ventet på å bli vekket til live. Uadressert. Ulmende i mørket. Presset lengre og lengre ned til de en dag kom opp igjen. På ustyrlige, uforståelige måter. Er det slik angst blir til?

Jeg er innadvent. Det vil si at følelsene mine skjer på innsiden av kroppen. På utsiden blir fasaden opprettholdt på automatikk. Jeg tror denne motsetningen har gjort det lett å misforstå meg selv. Hvis jeg bare ikke viste følelsene utenpå, så var de ikke ekte – dermed ingen frykt. Hadde det bare vært så lett, så hadde vel de fleste trent seg opp til å ikke reagere følelsesmessig. Og det var det jeg gjorde. Men man kan ikke lure livet. I dag tenker jeg at det som skjer på innsiden er mer kraftfullt enn det som skjer på utsiden. Andre kan bare ikke se det. Noe som kanskje er opphavet til noen av mine største frykter – frykten for å ikke bli forstått, ikke sett, ikke tatt på alvor, følelsesmessig ensomhet.

«Hva frykter du?» Mange menneskelige ting. Frykten i seg selv er ikke problemet. Problemet kommer når jeg later som jeg ikke frykter, og oppfører meg på måter der jeg skal slippe å kjenne på frykten. Med isolasjon, alkohol, rus, spiseforstyrrelser, oppmerksomhet, bekreftelse, bedrageri og uærlighet. Vi har hørt det før – å være modig er ikke fravær av frykt. Det er å kjenne på frykt, men likevel gjøre det rette. Å bytte ut disse forkledningene, disse forsvarsmekanismene og disse destruktive mestringsstrategiene med en ny taktikk. En som går ut på å kjenne etter, og så være sårbar nok til å være ærlig med meg selv og andre – i alle mine livsforhold. Det er det vanskeligste og viktigste oppdraget jeg har.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s