Å VÅKNE OPP OG VOKSE OPP

Jeg syns det er vanskelig for tiden – å skille på hvilke aspekter av hverdagen som er grunnet lockdown og hva som bare er sånn livet mitt er… Når jeg har det vondt, tenker jeg at jeg alltid har hatt det sånn, og at jeg bare har små glimt av lykke innimellom. Og når jeg har det godt, tenker jeg at tilfredsheten er min opprinnelige tilstand. Som om min nåværende periode alltid overskygger fortiden. Perspektiv er virkelig alt altså. Men Gud som jeg kan famle i blinde etter å finne det rette perspektivet noen ganger. Jeg kan til og med finne det, men likevel ikke ha lyst til å bruke det. Jeg kan se det rette perspektivet rett foran meg, vite de rette valgene å ta, men likevel ikke ville. Mye motstand i meg om dagen. Som om jeg har mange små valg hele tiden om å leve enten modent eller infantilt – i væremåte, i relasjonen til meg selv, i hvordan jeg elsker, i hvordan jeg reagerer på vanskeligheter… Og så har jeg en smertefullt trang til å ta de gale valgene en liten stund til. Fordi ansvarsfraskrivelsen er trygg og deilig. Jeg har vel lov til det i begynnelsen av 20-årene? Så kan jeg gjøre det rette senere? Men vissheten om det, tror jeg vil gjøre de gale valgene ganske mørke og kjipe egentlig. Ignorance is bliss, men man kan ikke «avlære» ting man allerede vet. Jeg står ved nye veiskiller hele tiden, og har til nå klart å ta det rette valget i siste liten.

Jeg har kjent på mye ensomhet igjen. Interessant hvor flaut det er å innrømme, når det er så mange som føler på det, er det ikke? Det får meg til å føle meg liten og uattraktiv. Svak og uønsket. Frykten for isolasjon og utenforskap ligger dypt i vår natur. Jeg syns det er underkommunisert hvordan relasjoner kanskje er den største forutsetningen for å være et lykkelig menneske. En av mine gamle psykologer sa noe som at «andre mennesker er den beste medisinen for mentale plager.» Vi kan fort undervurdere viktigheten av våre instinktive behov, i vår overlegne holdning om at vi er intelligente vesener. For smart for vårt eget beste. Jeg vet at det er mange gode grunner til ensomheten i det siste, men av og til tar ikke logikken bort smerten heller. Det lettet litt i går. Men så klart måtte jeg gjøre min del av arbeidet.

Jeg har en morgen alene i dag. Og det føles faktisk rent, klart og fint. Kaffen er drukket, og jeg har skrevet litt på 4. trinnet mitt. Sitter og tenker at jeg skulle ønske 12-trinnsprogrammet var mer anerkjent i Norge. Det er noe mektige greier altså. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten akkurat nå. Jeg skriver så mye for hånd at jeg nesten ikke har noe igjen til bloggen for tiden. Men det er noe helt eget med å skrive her også. Det rører seg på innsiden av meg.

Det er vondt å våkne opp og reise seg ut av den behagelige sengen. Men både Platon og mine egne erfaringer har gjort meg klar over at «det ueksaminerte livet er ikke verdt å leve.»

2 kommentarer om “Å VÅKNE OPP OG VOKSE OPP

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s