Våren kan være så vakker for meg at jeg blir sentimental, og hele tiden går med underliggende følelse av «endelig.» Nå kommer det… Den styrken, det lyset, det livet, som jeg prøver så inderlig hardt å finne om vinteren – det kryper nå innpå meg like sakte men sikkert som at dagene blir lengre. Det kommer alltid tilbake, og kanskje enda mer strålende enn forrige gang. I fjor skrev jeg også om hvordan vår alltid føles som en ny begynnelse for meg. Det var rett før jeg ble rusfri og forlot bloggen for en stund. Vår er virkelig en ny begynnelse. Denne gangen er jeg tilbake igjen. Det er merkelig å se meg selv gå gjennom sesongene på samme måte som naturen gjør. Vi dør når lyset forlater oss, men vi gjenoppstår.

Livet er en sirkel. Eller kanskje mange små sirkler. Historien gjentar seg. Død og gjenoppstandelse er et av livets premisser. Det skjer igjen og igjen. Derav «gjenoppstandelse» og ikke bare «oppstandelse.» Mennesker blir født, mennesker dør. Etter krig, følger fred. Solen står opp, solen går ned. Det som går opp, må nødvendigvis komme ned… Men kanskje et av livets største mirakler er at det som går ned, også kan komme opp. På samme måte, måtte mitt gamle liv dø, for at jeg selv kunne gjenoppstå.

Og det gikk akkurat opp for meg at, er det ikke faktisk dette påsken dreier seg om?