Jeg kan love dere at delete-knappen har blitt flittig brukt i dette innlegget… Første post på nesten et år. Kjenner på mye press på å få det rett. Frykt for hva folk vil tenke. Så jeg skal prøve å ikke la frykten gå på kompromiss av autensiteten min. Å skrive et innlegg igjen setter i gang mye hos meg. En stund har jeg tenkt at bloggkapittelet mitt var ferdig. I nesten 10 år blogget jeg. Så krevde livet litt andre ting av meg for en stund. Men den siste tiden har jeg følt et slags kall mot å begynne å blogge igjen. Det har vel lagt der hele tiden, men det har vokst seg sterkere og sterke den siste tiden. Til kallet har svart at jeg burde vente med å komme tilbake. Til jeg er litt mer på plass. Men kommer jeg noen gang til å være helt på plass? Og uansett, hvorfor skal jeg bare tillate meg å skrive når alt er bra? Bra varer aldri. Sannheten er jo at livet mitt, som alle andres, er en prosess som inneholder både bra og ikke bra. Det er selve prosessen som er sannheten, ikke de små bra bitene. Dessuten har jeg kommet så langt i prosessen min siden sist jeg skrev her – for nesten et år siden, at jeg har mye på hjerte. Så hvor skal jeg begynne?

Da jeg forsvant fra blogg og YouTube i fjor, la jeg ut en liten post på Instagram for å forklare hvorfor. Da jeg etter utallige forsøk på å bli rusfri, plutselig snublet over et liv i de 12 trinn, fant jeg løsningen min. I begynnelsen av tilfriskningen, følte jeg meg så naken og forfjamset at jeg trengte å forsvinne fra sosiale medier en stund. Det var nok rett for meg der og da. Jeg famler i hodet mitt på leting etter de rette ordene til å beskrive forandringen som har skjedd i meg siden sist. Jeg så litt på de gamle youtubevideoene mine her om dagen, og herregud, for et barn jeg var. Så simpel. Jeg har likevel valgt å offentliggjøre dem, rett og slett fordi forandring er naturlig. Det er OK at jeg var som jeg var. Det har jeg forstått nå. At jeg ikke trenger å skjemmes over fortiden.

Jeg fortalte også på Instagram at jeg i vinter tilbrakte to måneder i behandling. Jeg trengte litt ekstra hjelp den tiden. Nå er det snart tre måneder siden jeg kom tilbake til den virkelige verden igjen – med et sinn fylt av erfaringer og visdom jeg ikke engang visste at jeg trengte. Jeg er i ærefrykt over hvordan hele denne tilfriskningsprosessen har spilt seg ut for meg. Ydmyk og ordløs ovenfor hjelpen som finnes i andre mennesker om man har lyst på den. Nå har jeg lyst til å være en ressurs selv. Og det håper jeg at denne plattformen kan være. Jeg har laget en meny under headeren min, hvor dere finner «kontakt.» Der kan dere sende meg meldinger om hva som helst: Mental helse, avhengighet, relasjoner, ensomhet, korona-krisen, kroppsbilde eller andre ting du måtte ha behov for å lufte. Jeg er tilgjengelig, hvis du trenger en å snakke med. Det er jeg virkelig.

Ellers håper jeg at det jeg blogger om fremover kan gi noen noe. Å blogge fra nå av kommer til å bli litt annerledes. Jeg begynner rolig, og blåser litt med vinden. Flyr dit hvor intuisjonen min forteller meg at jeg trenger å være. Men en ting er sikkert, og det er at jeg trenger å skrive.

Godt å være tilbake.