EN TID FOR ALT

Om et halvt år, har jeg blogget i 10 år. Og i mange av årene – så og si med et nytt innlegg hver dag. Jeg lurte alltid på hvor lenge jeg skulle holde på slik, og spesielt lurte jeg da jeg fikk spørsmål fra andre om det samme. «Så lenge jeg har lyst,» var det beste svaret jeg kunne komme med. Og jeg fortsatte å klatre oppover i influencer-hierarkiet en stund. Spesielt da jeg var aktiv på Youtube, og hadde mange tusen følgere, lesere og seere.

Nå for tiden føler jeg meg nesten som en pensjonist på sosiale medier. Jeg liker virkelig godt hele aspektet med sosiale medier fortsatt, og hva det kan brukes til. Men det føles ut som om jeg har helt andre intensjoner bak å holde på med det i dag. Da jeg før fant spenning og glede i å vokse på plattformene mine – gjøre meg selv større og mer synlig for alle, har jeg nå en større tiltrekning mot en mer reservert, nisje-preget tilværelse, om man kan si det sånn. Jeg føler meg gammel som sier det, men det gjør meg også tilfreds å ha kommet til det stadiet.

Jeg er glad i det The Byrds synger om at det er en tid for alt… A time to plant, a time to reap. A time to gain, a time to loose. A time to laugh, a time to weep – noen fine setninger i «Turn, Turn, Turn». Budskapet har beroliget meg siden jeg hørte sangen i musikkhistorie i 10. klasse. Den minner meg på å akseptere alle livets faser, oppturer, nedturer osv.

Nå poster jeg heller et bilde på instagram fordi det betyr noe for meg, og ikke fordi jeg tror andre vil like det. Jeg skriver ikke tekster eller poster et bilde som tiltrekker seg majoritetens blikk, men heller det som gir meg en varm følelse. Og som ideelt sett, som kanskje et par andre også kan finne givende.

Og på ørene har jeg musikk. Ikke den de sier jeg skal høre, men den som får meg til å danse mellom Danmarksplass og Fisketorget.

I ansiktet har jeg vind. Ikke sminke, men en krem som jeg kan dele med kinnet til mennesker jeg klemmer og hvile mykt på skjorten til gutten jeg liker best.

Skuldrene mine bærer krøller. Noen byrder også, men mest mørke lokker fallende fritt rundt brune øyne som ser etter fine ting.

I hendene har jeg en kulepenn. Ikke en joint som demper følelser, men ord som hjelper meg å utforske dem.

I magen har jeg god mat. Ikke sukkerfritt, men velsmakende som sender lykkehormoner fra magen, opp langs ragrydden og ender i et smil før neste bit.

Rundt beina har jeg løse bukser. Ikke tettsittende som fremmer former, men de som er lett å dra av i sengen når jeg vil gi og få kjærlighet.

Bukse // her
Jakke // her
Jakke // Mango
Genser // Bikbok

Foto: @Olveaustefjord

2 kommentarer om “EN TID FOR ALT

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s