For rundt halvannet år siden, slo jeg av alle notifikasjoner på iPhonen. Aktivitet på sosiale medier kommer dermed ikke opp hos meg. Ingen lyder, lys, varsler, ingenting. Verken på låst skjerm eller som varsel på app-ikoner. Slik er det jeg som gir beskjed til meg selv om når mobilen skal sjekkes. Ikke iPhonen. Jeg misliker å bli ufrivillig distrahert, spesielt når jeg er med andre mennesker. Så valget om å ha permanent stille skjerm, har jeg siden vært veldig fornøyd med.

Men så begynte jeg etterhvert å gå innpå appene bare for å se om det hadde skjedd noe. Altfor ofte. Typ hele tiden følte jeg. Og fikk semi-skyldfølelse hver gang jeg tok meg selv i å se gjennom feeden på Instagram på busstoppet eller på do. Slik jeg vil anta er helt vanlig egentlig?

Jeg vet ikke, kanskje jeg bare tenker for mye over det. Vil korrigere noe ved meg selv. Samtidig trenger det ikke nødvendigvis å være en negativ ting at man blir obs på en negativ tanke man har. Er det ikke nettop de som har noe å lære oss da?

En gang oppdaget jeg hvordan å tenke tanken bak en tanke. Å ikke bare pye på den negative følelsen, men heller observere den og lure på hvorfor den er der. Hva er dens intensjon? Hva prøver den å si meg?

Jeg har sagt det før – jeg tror kroppen er såpass smart at den sier i fra når noe ikke er som det skal. Om du gjør eller sier noe med bismak, så kanskje det er din… jeg vet ikke, indre moral? Jeg har begynt å bli ganske bevisst over intensjonene mine i hver minste lille ting jeg tar meg til i hverdagen. Hva vil jeg ha ut av dette øyeblikket, denne interaksjonen, denne handlingen? Hva er baktanken min her?

Det jeg prøver å si er at jeg kanskje har hatt lyst til å slette Snapchat fordi jeg har tvilt på intensjonene mine bak å bruke det i det hele tatt. Hvorfor snapper jeg en søt katt på gaten, frokosten min, de nye skoene mine, eller meg selv når jeg henger med en venninne? Er det ikke i bunn og grunn fordi jeg har lyst til vise til folk hva jeg gjør på? Jo okei, men hvorfor har jeg det, og hvorfor er det bedre å vise det enn å bare la være å vise det? Det lurte jeg litt på. I tillegg – har ikke selve ønsket om å fange et hverdagslig øyeblikk, et lite element av jag og stress over seg? Jo, jeg følte ofte det.

Her er unntaket så klart når jeg bevisst går inn for å skyte fine bilder. Det er noe helt annet enn snap. Da er intensjonen min heller et påfyll i kreativitetsbehov og lek, enn å vise til folk hva jeg gjør på eller hva jeg tenker på. Å ta bilder, har jeg funnet ut, burde være en adskilt aktivitet jeg vil gjøre helhjertet. Jeg vil ha det gøy hver gang jeg tar et bilde. Gjøre det med rette intensjoner.

Snap var definitivt den applikasjonen på mobilen jeg brukte mest. Som jeg sjekket oftest. Den er så lett og kjapp. En effektiv app. Derav avhengighetspotensiale. Også ender det jo ikke opp med å bli lett og kjapt heller egentlig, haha. Jeg kan finne meg selv sittende med snap myyye lengre enn jeg hadde intensjoner om i utgangspunktet. For eksempel på trening eller i en biltur med pappa. Og det gir meg ikke en særlig god følelse verken da, eller i ettertid… Bare meg?

Det føltes heller ikke kult å lure på hva som skjedde på snap hele tiden. Og det føltes ikke kult å føle at jeg måtte vise til noen hver gang jeg gjorde noe kult. Jeg ville begynne å ha øyeblikkene for meg selv. Ha mer tid med meg selv. Være mer tilstede med meg selv. Så da sendte jeg ut en mystory på mandag om at jeg tar en pause fra Snapchat en uke. «Kontakt meg andre steder om du vil ha tak i meg» skrev jeg.

Så da var vi her da! Søndag samme uken.

De to første dagene fikk jeg et par impulser om å fange fine øyeblikk på snap. Broren min og jeg som finner på noe tidig… pappa som blir bløt og snakker babyspråk til kattene mine, hihi aww… Men siden jeg da ikke hadde Snapchat, tenkte jeg, kan jeg jo like greit bare gjøre det beste ut av øyeblikket når jeg først er der med hendene tomme. Lean back. Se og ta og lukte på livet litt. Udistrahert, fokusert og interessert.

Resten av uken falt det meg ganske naturlig å tenke slik i fine øyeblikk, og jeg kan trygt si at jeg har likt det. Jeg har elsket det for å være helt ærlig. Det har hjulpet meg masse å være mer tilstede med folk rundt meg – noe som har hatt en god overføringsverdi til både selvrespekt og sosiale bånd. Jeg har definitivt lært meg å sette skikkelig pris på det i det siste. Så å kvitte seg med snap var virkelig en styrke for meg akkurat nå. Ikke minst har det vært genialt å ikke ha snap når jeg jobber med skole, skriver, slapper av… Det har egentlig gått veldig positivt utover ganske mye. Gitt meg bra produktivitet, effektiv arbeidsflyt og dermed mer tid i hverdagen.

Også har jeg lurt på flere ganger denne uken, hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere? Men jeg gjorde jo det faktisk en gang med to venninner på vgs! Og da slettet jeg Instagram i tillegg. Men jeg var vel kanskje ikke helt moden nok kognitivt til å dra nytte av det enda. I hvert fall ikke nok til å implementere visdommen aktivt, før nå på mandag da, haha. Og jeg har min mistanke om hvorfor. Fremgang på personlig nivå går nemlig sakte men sikkert utover tankemønstre og vaner merker jeg.

At det skulle ha en så stor effekt som det har hatt, har vært sykt kult og gøy. Og ja, jeg oppfordrer egentlig alle til å teste det ut. Utfordre FOMO’en litt! Jeg syns det har vært givende i hvert fall. Mer enn jeg trodde.

I dag hadde jeg en plan om å tillate meg å laste ned igjen Snapchat. Tanken slo meg flere ganger i morges, men jeg endte ikke opp med å laste den ned før i 5-tiden i dag. Det var greit å få åpnet alle snappene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har lyst til at Snapchat skal være en del av hverdagen min lengre. Jeg ser andre bruke det og opplever genuin lettelse, befrielse og glede ved tanken på at ikke trenger å sjekke appen selv. Jeg kommer nok til svippe innom på søndager – for å svare og connecte litt igjen med gruppechattene jeg er med i osv – men å ha appen slettet ellers.

(Edit oktober 2020; jeg har fullstendig sluttet å bruke Snapchat permanent, og har ikke brukt et på halvannet år) So long, snapchat! We had a good run, men jeg trives visst bedre med meg selv, og med andre, uten deg. «Hverdagsflyten,» som jeg kaller jeg det, er merkbart jevnere, fredeligere og har en mer jordnær undertone ved seg. Jeg sier ikke at det trenger å være slik for alle, men for meg personlig, har det medbrakt seg veldig gode ting.

«LEANDRAV15» gir dere nå 15% rabatt ved kjøp over 500kr! (Gjelder ikke salgsprodukter, deals eller kampanje) Gyldig tom. 25 mai, så spend it well, sweets! De har mye fett akkurat nå syns jeg. Gleder meg allerede til mine neste anskaffelser i juni ❤