TELEFONSAMTALEN

Kan du ikke ringe meg på en telefon,
neste gang nervene krever en umiddelbar reaksjon?

På grunn av manglende dopaminproduksjon,
en barndom uten affeksjon,

som med årene ble til ustyrlig aggresjon,
en sjelelig korrupsjon.

Ikke rart du ønsker å være helt monoton,
og tror at oddsen virker som en til en million –

en kropp uten agitasjon,
penger uten Megafon,
fred uten metadon. 

Rusen har for lengst mistet sin opprinnelige funksjon,
så kan du ikke slå på tråden i neste situasjon?

Det blir kanskje ikke mer enn en daglig refleksjon,
eller gjentagelse av en opplært affirmasjon, 

men kanskje du kan slippe en ny runde på instutisjon,
eller falle dypere inn i djevelens illusjon,

for jeg har også litt informasjon
om besettelse av en slik demon.

Et av mine viktigste dikt for meg. Skrevet for cirka et år siden. Telefonsamtalen.

LIVET NÅ

Lørdagsmorgen. Jeg fikk lyst til å skrive her igjen! Oppdatere dere litt på livet mitt for en gangs skyld. Merkelig mye i det siste – har jeg blitt gjenkjent og hilst på av mennesker på gaten. Mennesker som sier de har lest bloggen min og sett youtubevideoene mine. Og at de fremdeles gjør det. Fremdeles? – tenkte jeg da. Da må jeg jo nesten gi en lyd fra meg. Jeg vet ikke, jeg syns det var veldig fint og motiverende. Jeg glemmer helt hvor godt jeg liker dette her, og at faktisk andre også liker det. Tanken på å begynne å lage youtubevideoer igjen har også dukket opp innimellom. Det er så mye jeg vil dele og gi videre. Og jeg må gjøre det på en eller annen måte. Men akkurat nå for tiden, ja… hva skjer nå?

Jo, jeg er ferdig med to år på filmproduksjon. Tenk det. Jeg har videoer på YouTube hvor jeg forteller at jeg drømmer om å studere og å jobbe med filmproduksjon. Og nå, vel… Det var ikke en selvfølge at jeg kom til å klare det – når jeg samtidig kjempet en kamp mot avhengighet og var innlagt deler av skoleåret. Når det gjelder det, kan jeg fortelle at det går bedre enn noen gang. Å være rusfri og nøktern blir litt lettere og litt gøyere for hver måned som går. Men det var en liten (og stor) digresjon, hehe. Poenget er at jeg fullførte filmskolen! Og i tillegg var så usannsynlig heldig at jeg havnet rett på et vakkert filmprosjekt med en gang. Birk – en Spillefilm fra Vestlandet. Hele sommerferien min gikk til den, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Filmen er i etterarbeid, så det blir en stund til dere får se den, men jeg skal så klart gi en lyd!

Siden innspillingen ble ferdig i slutten av juli, har jeg jobbet på to kortfilmer. Jeg har søkt på en heltidsstilling i en produksjonsselskap, og ellers sendt rundt en del mailer til kommende filmprosjekter på Vestlandet. Jeg stoler på at om jeg ikke får den heltidsstillingen, så var det ikke ment for meg. Jeg har likt dette freelance-livet så langt, og har tillit til at ting blir som det skal. Men det er så klart usikkert, og filmbransjen på Vestlandet skulle så gjerne vært litt større. Men jeg har virkelig ambisjoner om å gjøre den større. Så tiden vil vise!

Ellers når jeg ikke jobber med film, jobber jeg med meg selv. Et evigvarende forbedringsprosjekt. Jeg står opp tidlig hver dag, ber, mediterer og gjør yoga. Og nesten hver kveld drar jeg i møter i 12-trinnsfelleskap. Jeg skriver mye for hånd, både i journalen min og i trinnboken. Jeg prøver så godt jeg kan å pleie mine sosiale relasjoner når jeg ikke jobber. Og jeg tar vare på hjemmet mitt sammen med en nydelig kjæreste som jeg også prøver å ta godt vare på ❤ Når det kommer til dikt, er jeg i en liten tørkeperiode, men jeg har lyst til å publisere mange av mine tidligere dikt her på bloggen fremover. Og så klart vise frem de analoge bildene jeg tar og andre tar av meg. Her er noen skudd fra en av de siste filmrullene mine.

Jeg er veldig glad i å ta portretter av nære og kjære som dere kan se. Avslutningsvis må dere ha en god lørdag. Vær tilstede i øyeblikket. Så snakkes vi om ikke så lenge 🙂 Alt godt.

VEGGEN

Veggen stirrer. Rett på meg. Som om jeg er dum. Sitter fast. Ikke vet. På andre siden hører jeg mennesker. Mylder. De ler. Snakker høyt, sikkert, livlig. De bader i hverandre. Tar på hverandre. Fingrene mine er kalde. Jeg går ut til dem. Det er bare en og en som kan snakke om gangen. Ikke meg. Bare til en person. Jeg hører på disse. Jeg hører på de andre. Jeg forsvinner inn i begge. Forsvinner og blir altfor synlig på en og samme tid. Det er mye. To ting på en gang er mye. Jeg flytter meg. Her kanskje. Hvor er veggen? De fester seg ikke til meg. Jeg fester meg ikke til dem. Jeg fester ikke som dem. Renner gjennom rommet. Tilbake på rommet. Hvor veggen stirrer.

EN SIDE FRA DAGBOKEN MIN

Nesten ordrett.

(en onsdag i juli) Sky, sol og regn. Dag: 4-/6

«06:30. Tidligere enn nødvendig. Bønn. Meditasjon. Strekk. Felles frokost i Fjon Fjellkyrkje. Jeg jobber på dataen mens jeg (mot min vilje) lytter til andres samtaler. Skriver trinn mens ingen ser på. Fylt av lengsel i kroppen i dag. Hjemlengsel. Min kjære reiser til Oslo i morgen når jeg kommer hjem. Jeg savner hjem, og plutselig savner jeg pappa og. De hverdagslige klemmene som sier hei og hadet. Jeg er fylt av sorg og drama av en bok jeg leser. Tomas Espedal. Den er så alt for nær. Han er fra Bergen. En av skuespillerne her kjenner han, og sa at han ble tiltalt for voldtekt en gang. Han virker som en alkoholiker. Forfatteren altså. Det er sårt å lese, men så klart liker jeg det litt og. Den leses selvom jeg ikke forstår alt. Men det er vel kanskje ikke meningen heller. Det er så mange meninger som kan hentes ut.

Jeg tok en joggetur, som ble ti ganger lengre enn forventet. Den vakreste joggeturen noensinne. På en beskjeden bilvei mellom de høyeste fjellene og stilleste fjordene. Som å ha funnet Narnia her inne. Det var da jeg ble ringt. De var veldig stresset og jeg hadde bare stukket av. Jeg er oppriktig så rar og fjern noen ganger. Jeg er lei for det. Men det gikk fint. Jeg trente mer da jeg kom tilbake. Jeg spiste så utrolig mye i dag at det sikkert gikk opp i opp, noe som gjorde meg trist. Har jeg lagt på meg disse dagene? Jeg vil bli tynnere, tynnere. Ikke så sykt mye som før, og takk Gud for det. Men Gud, som jeg angrer, og jeg har aldri angret så mye på å ha klippet håret mitt. Hvorfor gjorde jeg det, Gud? Helvete, det gjør virkelig vondt hver eneste dag hvor mye jeg angrer. Jeg drømmer om, og ønsker så sterkt, at jeg ikke hadde klippet det, at jeg drømmer om det.

Hva mer? Jeg ringte sponsor og fortalte om mine nylige feil og fremtredende mangler. Jeg ringte min kjære og pratet om hvordan det er å være her. Jeg lå på en benk under et tak, så på regnet med telefonen på høyttaler foran nesetippen. Og det korte håret mitt, som når jeg hviler haken min på hendene, ikke er ani benken engang. Ingenting og ingen er hjemme her unntatt drømmen min. Jeg skriver igjen. Jeg har jo skrevet med pennen min hver dag, men nå skriver jeg ting som kan deles tror jeg. Jeg var overbevist om at nå (for ørtende gang) har jeg virkelig mistet det for alltid. Men jeg måtte bare lese litt. Jeg må altså lese for å skrive. Hvem er jeg som tror at jeg kan skrive uten å lese? Alle forfattere, poeter og skribenter må naturligvis ha likt å lese. Det gjør jo jeg og. Men jeg er et sånt sted for tiden at å lese noe bra kan gjøre meg vondt. (Det er ikke alltid så praktisk å ha det vondt.) Jeg vil skrive bok, men vet ikke hvordan jeg skal strukturere den enda. Jeg vil skrive manus men vet ikke hvor jeg skal begynne. Denne reisen er god nok, sier jeg til meg selv. En skuespiller sa til meg i dag at «du er jo alltid så rolig.» Skjønner ikke. Men likevel takk Gud, virkelig, for at jeg får være meg. Og til slutt, i dag er jeg takknemlig for: min mentale og fysiske helse, å være rusfri, å vokse, å føle og et rikt liv

GLEMT

Det ukjente utestengt. Innestengt trygghet. Det familiære er ikke alltid så fint. Men det er fint med det familiære. Langstrakte hender. Harde håndflater. Dytter. Skyver skogen ut, ut gjennom vinduet. Der borte ligger den, helt i horisonten. Pitteliten gjennom den firkantede rammen. Fin og forlatt. Slik det er med vår firkantede stue. Summingen fra det firkantede kjøleskapet. Dens uvitende, ensformige eksistens. Erindringen om tilstedeværelsen av noe annet. Noe rundt. Han visste om det en gang. Glemt nå. Som jeg glemte å slå av lyset da jeg dro. Alt står stille unntatt i lyset. Under spottene i taket – de duse, diagonale støvstripene. Svevende, nesten usynlige korn i sin enslige dans blant mange. Flimrende ut og inn i lys og mørke. Små, sirkulære spøkelser. En gang en stjerne. En gang et liv. Glemt nå. Glemt av døden selv. De er der selvom lyset er av.

UNSKYLD

Tause tanker. Vanker. Banker. Sjelelige skavanker. Hva skal jeg si? Dikt, dagbok, manus, eller poesi? Fremdeles ingenting. Setninger i spinn. Jeg går ut av mitt gode skinn. Inn og ut. Ut og inn. Ut uten trening. Ut uten mening. Bare et og annet ord. Dypt begravd i dårlig jord. Svake spor. Av hvordan ting en gang var i fjor. Hvis jeg bare tror. Kanskje blir du stor. Klar til å levere. Agere. Servere. Ikke skjemmes. Gjemmes eller glemmes. Fortsetter. Navnløse netter. Å lete etter. Er det lenge til jeg letter? Til drømmer drømmes? Hodet tømmes og hjertet oversvømmes? En dikter har ingen plikter. Ingen han svikter. Ingen strid. Noen sier bortkastet tid. Men du skjønner, det er så skjønt, å lage skjønnhet bare for skjønnhetens skyld. Litt hverdagsidyll. Et regnskyll, av åndelig påfyll. Unksyld. Unskyld mennesker, for min idealisme. Unskyld Gud, for min materialisme. Unskyld meg, for min egoisme. Individualisme og eskapisme.

FØRST LEVE

«Inspired.» To be «in spirit.» Å være «i ånden,» eller «i sjelen.»

Vanligvis tenker jeg at kroppen min fyller en liten del av den store verdensånden. Men når jeg er inspirert, er det motsatt. Da er det akkurat som hele ånden fyller kroppen min i stede… Og ånden fyller meg så plutselig og uanstrengt. Jeg trenger ikke å gjøre noe for å bli inspirert. Eller så er det mange små ting jeg har gjort riktig over tid, som har åpnet opp for dette frydfulle øyeblikket av guddommelig belønning. En uventet gave.

Krystallklare tankerekker – som perler på en snor. Frie flyter de avgårde sammen med fotskrittene mine. Jeg stopper opp og setter meg. Dette må jeg skrive ned! Neven knytter seg rundt restene av det jeg nettop kjente på. Hva var det? Var det det at jeg gikk så rolig? At jeg var alene? Morgensolen?

Hendene dirrer over tastaturet, men budskapet glir mellom fingrene. Ånden flyr ifra meg. Den legger seg stille og tålmodig i alt omkring. Igjen er jeg bare et lite uttrykk av den store verdensjelen. Hva ville den? Bare innom for å erte meg? Kanskje hinte til noe… Men den drar igjen med en gang jeg prøver å fange den. Som om den ikke syns jeg er moden nok enda.

Primum esse, tum philosofari. Først leve, så filosofere.

Hmm, jeg kan ha en tendens til å prøve å holde fast ved de vakreste tingene i livet. Det har resultert i progressiv smerte. Først når smerten blir uutholdelig, skjønner jeg at jeg må slippe taket. For et paradoks det er, at når jeg overgir meg, og løsner grepet om det jeg trodde jeg trengte, bare da kan ånden strømme inn gjennom hendene mine, og fylle meg på ny.

FRYKT FOR HVA?

«Hva frykter du?» Jeg tror ikke jeg er redd for noen ting, tenkte jeg for mange år siden. I starten og midten av tenårene kanskje… Helt urørlig. Hva kan gå gale liksom? Hvorfor skal jeg bry meg? Samme det. Livet er ikke så alvorlig. Det skjer ikke meg uansett. Jeg er ikke redd for edderkopper en gang.

«Hva frykter du?» – det er et ganske dypt og sårt spørsmål egentlig. I dag får jeg sug i magen når jeg leser det, fordi jeg vet at jeg frykter. Ikke på den måten man ser i en thriller, hvor de skriker og gjemmer seg og snakker gråtkvalt og skjelvende til drapsmannen. Jeg hadde aldri sett meg selv slik, og tenkte dermed at jeg ikke var redd for noe. Men et eller annet sted inni meg, fantes det likevel en redsel og en frykt, ganske lik den på TV faktisk, bare usynlig. Den redselen jeg hadde som liten – for at mamma eller pappa skulle dø når de var borte litt for lenge. Frykten for at mamma og pappa ikke likte meg når jeg fikk kjeft. Frykten for å ikke leve opp til forventningene deres. Frykten for å ikke ha kontroll over stemninger rundt meg. Ting jeg hadde glemt som udødelig tenåring. Men ett sted i genene mine, lå det fremdeles rester av fryktens essens som bare ventet på å bli vekket til live. Uadressert. Ulmende i mørket. Presset lengre og lengre ned til de en dag kom opp igjen. På ustyrlige, uforståelige måter. Er det slik angst blir til?

Jeg er innadvent. Det vil si at følelsene mine skjer på innsiden av kroppen. På utsiden blir fasaden opprettholdt på automatikk. Jeg tror denne motsetningen har gjort det lett å misforstå meg selv. Hvis jeg bare ikke viste følelsene utenpå, så var de ikke ekte – dermed ingen frykt. Hadde det bare vært så lett, så hadde vel de fleste trent seg opp til å ikke reagere følelsesmessig. Og det var det jeg gjorde. Men man kan ikke lure livet. I dag tenker jeg at det som skjer på innsiden er mer kraftfullt enn det som skjer på utsiden. Andre kan bare ikke se det. Noe som kanskje er opphavet til noen av mine største frykter – frykten for å ikke bli forstått, ikke sett, ikke tatt på alvor, følelsesmessig ensomhet.

«Hva frykter du?» Mange menneskelige ting. Frykten i seg selv er ikke problemet. Problemet kommer når jeg later som jeg ikke frykter, og oppfører meg på måter der jeg skal slippe å kjenne på frykten. Med isolasjon, alkohol, rus, spiseforstyrrelser, oppmerksomhet, bekreftelse, bedrageri og uærlighet. Vi har hørt det før – å være modig er ikke fravær av frykt. Det er å kjenne på frykt, men likevel gjøre det rette. Å bytte ut disse forkledningene, disse forsvarsmekanismene og disse destruktive mestringsstrategiene med en ny taktikk. En som går ut på å kjenne etter, og så være sårbar nok til å være ærlig med meg selv og andre – i alle mine livsforhold. Det er det vanskeligste og viktigste oppdraget jeg har.