Forrige uke tilbrakte jeg 7 dager i en liten landsby i Spania ved navn, La Rabita. Her har mormor kjøpt seg en perle av et hjem. På toppen av det lille fjellet, med utsikt mot havets soloppgang og solnedgang.

En pause fra de mørke månedene. Å reise i november var bra. Høsten kjente jeg i Spania også. 18 grader og en relativt svak, skrå sol midt på dagen. Dempet stemning. Oppholdet opplevdes nesten som et retreat. Yoga, meditasjon, jogging og sunn hjemmelaget mat med mormor. Litt solfregner og litt dansing. Fotografering og filming. Jeg klarte til og med å skrive litt igjen.

Men at det skulle være så deilig å returnere hjem, kom overraskende på meg. Å reise bort, forsterket takknemligheten for alt jeg har i livet mitt hjemme i Bergen. Også under vintermørket (som jeg har kjempet mot hele livet.) Nå ser jeg bare stjerner og snø. Glitrende lys og varme klær. Torgalmenningen ser eksepsjonelt vakker ut i år, med julemarkedet i en rekke av trehus. Churros, honning, godteri-dekte epler og crêpes. Vet ikke hvor lenge denne vintergleden varer, men jeg bader i den nå. I går vinterbadet jeg faktisk i sjøen med venner. Jeg hadde glemt hvor godt det gjorde for sjelen.

Ellers har jeg fått ny deltidsjobb på Fjåk, en vakker sjokoladebutikk i Skostredet. Jeg har sett David Lynch filmer som jeg har planlagt å se lenge, og jeg har prøvd å perfeksjonere et par julebakst-oppskrifter. Her er jeg. I dette lille, lange landet i nord. Fjernt i resten av verdens sinn. Spania var en søt drøm, men i Norge føler jeg meg like levende som årstidene.

I morgen er det 1. desember.