Sunflowers

I hope you see the sunflowers and cry. Low september sun sideways shining, drying, ripping you off the luscious center of the flower. Forever falling franticly in fear of fall. Grasping at nothingness, the empty air and regretting the separation. The letting go of love. Longing and longing but it’s been too long. You’ll smoulder up on the pavement wailing of thirst in your city of sidewalks. Staying in your eternal season of cement. 

I sway in the breeze and fall to rest in soil soaked by fertile sobs. Closing my watery eyes in this years cave, buried, bleeding yet brave. Collecting warmth in winters womb, only to boldly sprout in spring and rise a bird of sunflower pedal wings. Firing through the sweet summer wind. Oh, and when you crawl, still in your fall, wailing of thirst and deprivation upon the hard city floor, shattering as you drag yourself by a garden store. I hope you remember and it hurts even more. I hope you see the sunflowers and cry to your core.

Sunflowers bloom this year too, and… I no longer wish you this city of blue. In a corner of my heart you lay, and from there I pray: hope you still meditate, photograph and dedicate, prioritize and analyze your values with your wisest eyes. Just one advice. Sure, be in your essence, but please, give her your presence. It’s alright if your mind strays and land on the sunflowers some days. Every autumn I’ll put them in a vase, thinking back to mornings at my place:

«May you be happy,» we’d say. Do you still think metta is harder than the headless way? It took me some time to get to this day, but I hope you’re okay. I’m just a bit dreamy, and yes, happy too. It actually feels nice to still love you, like the pedals soak the sun rays, yet not afraid to fall. The earth rebirths I do recall. This vibrant Van Gogh painting on my living room wall – it’ll remind me of you for years, but I hope you too now, see the sunflowers through smiling tears.

– Leandra

Trist takknemlighetsliste

-Takknemlig for å lære. For vennens visdom og bilturens nostalgi. Boken jeg leser, og forfatterens fantasi. Analyser av andre og tankenes hi. Takknemlig for litt hverdagspsykologi.

-Takknemlig for å føle. Skjønnhetens stygge og trygge bedrageri. Et snev av det å være blid, plutselig – før vårens (jeg håper) tilbakevendende energi. Takknemlig for smeltende snø og litt mars-melankoli.

-Takknemlig for å tenke. Ikke helt i harmoni. Med meg selv, eller samfunnets småsyke symfoni. Holdninger holdt hemmelige som landsforræderi. Men også selv en kontroversiell filosofi, har vel for noen en takknemlig verdi.

-Takknemlig for å skape. Da er jeg i det minste fri. Sett bort i fra sinnets selvskapte klaustrofobi. Som alltid lammer det jeg egentlig vil si. Takknemlig er jeg da for min venn, poesi. En hjertelig anomali, i min ellers mutte monotone melodi.

Spania

Forrige uke tilbrakte jeg 7 dager i en liten landsby i Spania ved navn, La Rabita. Her har mormor kjøpt seg en perle av et hjem. På toppen av det lille fjellet, med utsikt mot havets soloppgang og solnedgang.

En pause fra de mørke månedene. Å reise i november var bra. Høsten kjente jeg i Spania også. 18 grader og en relativt svak, skrå sol midt på dagen. Dempet stemning. Oppholdet opplevdes nesten som et retreat. Yoga, meditasjon, jogging og sunn hjemmelaget mat med mormor. Litt solfregner og litt dansing. Fotografering og filming. Jeg klarte til og med å skrive litt igjen.

Men at det skulle være så deilig å returnere hjem, kom overraskende på meg. Å reise bort, forsterket takknemligheten for alt jeg har i livet mitt hjemme i Bergen. Også under vintermørket (som jeg har kjempet mot hele livet.) Nå ser jeg bare stjerner og snø. Glitrende lys og varme klær. Torgalmenningen ser eksepsjonelt vakker ut i år, med julemarkedet i en rekke av trehus. Churros, honning, godteri-dekte epler og crêpes. Vet ikke hvor lenge denne vintergleden varer, men jeg bader i den nå. I går vinterbadet jeg faktisk i sjøen med venner. Jeg hadde glemt hvor godt det gjorde for sjelen.

Ellers har jeg fått ny deltidsjobb på Fjåk, en vakker sjokoladebutikk i Skostredet. Jeg har sett David Lynch filmer som jeg har planlagt å se lenge, og jeg har prøvd å perfeksjonere et par julebakst-oppskrifter. Her er jeg. I dette lille, lange landet i nord. Fjernt i resten av verdens sinn. Spania var en søt drøm, men i Norge føler jeg meg like levende som årstidene.

I morgen er det 1. desember.

ISLAND

På film.

Canon AE1 // 50mm. Portra800/Portra160.

Vanligvis jakter jeg på bungalows, ikke isgrotter. Hvit sand, ikke svart. Palmer, ikke lava. Solstråler, ikke nordlys. Jeg hadde aldri dratt til Island på eget initiativ. Men nå som disse tre helt spesielle døgnene på øyen har skjedd, vil jeg virkelig… tilbake en gang.

Islands særegne atmosfære forhekset meg da flyet nærmet seg den enorme, bare bakken. Uendelig horisont. Ingen trær. Svart mose og skummete hav så langt øye kunne se. En stemning av gudsforlatthet og mystikk. Dempet lys midt på dagen. Som om landets historie fremdeles hang i luften. Tung, hard og mektig. Jeg fryktet det ukjente. Jeg har jo alltid fryktet vintermørket, så hva ville skje meg her? Hvordan kunne noen bo på denne øyen og samtidig ha lys i sjelen? Men så… Et par regnbuer, islandshester og små trekirker senere, myknet jeg opp og lot den rå skjønnheten fortrylle meg. Sletter av størknet lava i mønstre jeg ikke kunne forestilt meg under noen sinnstilstander. Som om naturfenomenene har humor og intelligens. Siste kvelden danset nordlyset for oss. Noen eller noe kom og åpnet dører, og løp gjennom dem. Og uten en eneste mine, med hodet vendt mot Islands, tette, tette sjernehimmel, rant tårene ustanselig.

Tusen takk for turen, Unni, Dag, Hedda, Odin og Olve. Dere, Island (og sukkiladimjølk) har fått en stor plass i hjertet mitt.

Til Vi Møtes – Mathias Trekk

«Album release video» med sangen «Til Vi Møtes» fra Mathias Trekk sitt debutalbum «De Første Gnister Falt» Dette er lyden av høst i Bergen…

Sang «Til Vi Møtes» fra debutalbumet «De Første Gnister Falt» av Mathias Trekk.

Hovedroller: Mathias Trekk og Ilja Wallin

Statister: Leandra Valencia og Isabel Furhovde

Manus, regi, produsent og klipp – Leandra Valencia
Foto: Lauris Greidans
Kost, mask, regi.ass – Isabel Furhovde
Prod.ass Tristan Coulson Thomas