VEGGEN

Veggen stirrer. Rett på meg. Som om jeg er dum. Sitter fast. Ikke vet. På andre siden hører jeg mennesker. Mylder. De ler. Snakker høyt, sikkert, livlig. De bader i hverandre. Tar på hverandre. Fingrene mine er kalde. Jeg går ut til dem. Det er bare en og en som kan snakke om gangen. Ikke meg. Bare til en person. Jeg hører på disse. Jeg hører på de andre. Jeg forsvinner inn i begge. Forsvinner og blir altfor synlig på en og samme tid. Det er mye. To ting på en gang er mye. Jeg flytter meg. Her kanskje. Hvor er veggen? De fester seg ikke til meg. Jeg fester meg ikke til dem. Jeg fester ikke som dem. Renner gjennom rommet. Tilbake på rommet. Hvor veggen stirrer.

EN SIDE FRA DAGBOKEN MIN

Nesten ordrett.

(en onsdag i juli) Sky, sol og regn. Dag: 4-/6

«06:30. Tidligere enn nødvendig. Bønn. Meditasjon. Strekk. Felles frokost i Fjon Fjellkyrkje. Jeg jobber på dataen mens jeg (mot min vilje) lytter til andres samtaler. Skriver trinn mens ingen ser på. Fylt av lengsel i kroppen i dag. Hjemlengsel. Min kjære reiser til Oslo i morgen når jeg kommer hjem. Jeg savner hjem, og plutselig savner jeg pappa og. De hverdagslige klemmene som sier hei og hadet. Jeg er fylt av sorg og drama av en bok jeg leser. Tomas Espedal. Den er så alt for nær. Han er fra Bergen. En av skuespillerne her kjenner han, og sa at han ble tiltalt for voldtekt en gang. Han virker som en alkoholiker. Forfatteren altså. Det er sårt å lese, men så klart liker jeg det litt og. Den leses selvom jeg ikke forstår alt. Men det er vel kanskje ikke meningen heller. Det er så mange meninger som kan hentes ut.

Jeg tok en joggetur, som ble ti ganger lengre enn forventet. Den vakreste joggeturen noensinne. På en beskjeden bilvei mellom de høyeste fjellene og stilleste fjordene. Som å ha funnet Narnia her inne. Det var da jeg ble ringt. De var veldig stresset og jeg hadde bare stukket av. Jeg er oppriktig så rar og fjern noen ganger. Jeg er lei for det. Men det gikk fint. Jeg trente mer da jeg kom tilbake. Jeg spiste så utrolig mye i dag at det sikkert gikk opp i opp, noe som gjorde meg trist. Har jeg lagt på meg disse dagene? Jeg vil bli tynnere, tynnere. Ikke så sykt mye som før, og takk Gud for det. Men Gud, som jeg angrer, og jeg har aldri angret så mye på å ha klippet håret mitt. Hvorfor gjorde jeg det, Gud? Helvete, det gjør virkelig vondt hver eneste dag hvor mye jeg angrer. Jeg drømmer om, og ønsker så sterkt, at jeg ikke hadde klippet det, at jeg drømmer om det.

Hva mer? Jeg ringte sponsor og fortalte om mine nylige feil og fremtredende mangler. Jeg ringte min kjære og pratet om hvordan det er å være her. Jeg lå på en benk under et tak, så på regnet med telefonen på høyttaler foran nesetippen. Og det korte håret mitt, som når jeg hviler haken min på hendene, ikke er ani benken engang. Ingenting og ingen er hjemme her unntatt drømmen min. Jeg skriver igjen. Jeg har jo skrevet med pennen min hver dag, men nå skriver jeg ting som kan deles tror jeg. Jeg var overbevist om at nå (for ørtende gang) har jeg virkelig mistet det for alltid. Men jeg måtte bare lese litt. Jeg må altså lese for å skrive. Hvem er jeg som tror at jeg kan skrive uten å lese? Alle forfattere, poeter og skribenter må naturligvis ha likt å lese. Det gjør jo jeg og. Men jeg er et sånt sted for tiden at å lese noe bra kan gjøre meg vondt. (Det er ikke alltid så praktisk å ha det vondt.) Jeg vil skrive bok, men vet ikke hvordan jeg skal strukturere den enda. Jeg vil skrive manus men vet ikke hvor jeg skal begynne. Denne reisen er god nok, sier jeg til meg selv. En skuespiller sa til meg i dag at «du er jo alltid så rolig.» Skjønner ikke. Men likevel takk Gud, virkelig, for at jeg får være meg. Og til slutt, i dag er jeg takknemlig for: min mentale og fysiske helse, å være rusfri, å vokse, å føle og et rikt liv

GLEMT

Det ukjente utestengt. Innestengt trygghet. Det familiære er ikke alltid så fint. Men det er fint med det familiære. Langstrakte hender. Harde håndflater. Dytter. Skyver skogen ut, ut gjennom vinduet. Der borte ligger den, helt i horisonten. Pitteliten gjennom den firkantede rammen. Fin og forlatt. Slik det er med vår firkantede stue. Summingen fra det firkantede kjøleskapet. Dens uvitende, ensformige eksistens. Erindringen om tilstedeværelsen av noe annet. Noe rundt. Han visste om det en gang. Glemt nå. Som jeg glemte å slå av lyset da jeg dro. Alt står stille unntatt i lyset. Under spottene i taket – de duse, diagonale støvstripene. Svevende, nesten usynlige korn i sin enslige dans blant mange. Flimrende ut og inn i lys og mørke. Små, sirkulære spøkelser. En gang en stjerne. En gang et liv. Glemt nå. Glemt av døden selv. De er der selvom lyset er av.

UNSKYLD

Tause tanker. Vanker. Banker. Sjelelige skavanker. Hva skal jeg si? Dikt, dagbok, manus, eller poesi? Fremdeles ingenting. Setninger i spinn. Jeg går ut av mitt gode skinn. Inn og ut. Ut og inn. Ut uten trening. Ut uten mening. Bare et og annet ord. Dypt begravd i dårlig jord. Svake spor. Av hvordan ting en gang var i fjor. Hvis jeg bare tror. Kanskje blir du stor. Klar til å levere. Agere. Servere. Ikke skjemmes. Gjemmes eller glemmes. Fortsetter. Navnløse netter. Å lete etter. Er det lenge til jeg letter? Til drømmer drømmes? Hodet tømmes og hjertet oversvømmes? En dikter har ingen plikter. Ingen han svikter. Ingen strid. Noen sier bortkastet tid. Men du skjønner, det er så skjønt, å lage skjønnhet bare for skjønnhetens skyld. Litt hverdagsidyll. Et regnskyll, av åndelig påfyll. Unksyld. Unskyld mennesker, for min idealisme. Unskyld Gud, for min materialisme. Unskyld meg, for min egoisme. Individualisme og eskapisme.

FØRST LEVE

«Inspired.» To be «in spirit.» Å være «i ånden,» eller «i sjelen.»

Vanligvis tenker jeg at kroppen min fyller en liten del av den store verdensånden. Men når jeg er inspirert, er det motsatt. Da er det akkurat som hele ånden fyller kroppen min i stede… Og ånden fyller meg så plutselig og uanstrengt. Jeg trenger ikke å gjøre noe for å bli inspirert. Eller så er det mange små ting jeg har gjort riktig over tid, som har åpnet opp for dette frydfulle øyeblikket av guddommelig belønning. En uventet gave.

Krystallklare tankerekker – som perler på en snor. Frie flyter de avgårde sammen med fotskrittene mine. Jeg stopper opp og setter meg. Dette må jeg skrive ned! Neven knytter seg rundt restene av det jeg nettop kjente på. Hva var det? Var det det at jeg gikk så rolig? At jeg var alene? Morgensolen?

Hendene dirrer over tastaturet, men budskapet glir mellom fingrene. Ånden flyr ifra meg. Den legger seg stille og tålmodig i alt omkring. Igjen er jeg bare et lite uttrykk av den store verdensjelen. Hva ville den? Bare innom for å erte meg? Kanskje hinte til noe… Men den drar igjen med en gang jeg prøver å fange den. Som om den ikke syns jeg er moden nok enda.

Primum esse, tum philosofari. Først leve, så filosofere.

Hmm, jeg kan ha en tendens til å prøve å holde fast ved de vakreste tingene i livet. Det har resultert i progressiv smerte. Først når smerten blir uutholdelig, skjønner jeg at jeg må slippe taket. For et paradoks det er, at når jeg overgir meg, og løsner grepet om det jeg trodde jeg trengte, bare da kan ånden strømme inn gjennom hendene mine, og fylle meg på ny.

FRYKT FOR HVA?

«Hva frykter du?» Jeg tror ikke jeg er redd for noen ting, tenkte jeg for mange år siden. I starten og midten av tenårene kanskje… Helt urørlig. Hva kan gå gale liksom? Hvorfor skal jeg bry meg? Samme det. Livet er ikke så alvorlig. Det skjer ikke meg uansett. Jeg er ikke redd for edderkopper en gang.

«Hva frykter du?» – det er et ganske dypt og sårt spørsmål egentlig. I dag får jeg sug i magen når jeg leser det, fordi jeg vet at jeg frykter. Ikke på den måten man ser i en thriller, hvor de skriker og gjemmer seg og snakker gråtkvalt og skjelvende til drapsmannen. Jeg hadde aldri sett meg selv slik, og tenkte dermed at jeg ikke var redd for noe. Men et eller annet sted inni meg, fantes det likevel en redsel og en frykt, ganske lik den på TV faktisk, bare usynlig. Den redselen jeg hadde som liten – for at mamma eller pappa skulle dø når de var borte litt for lenge. Frykten for at mamma og pappa ikke likte meg når jeg fikk kjeft. Frykten for å ikke leve opp til forventningene deres. Frykten for å ikke ha kontroll over stemninger rundt meg. Ting jeg hadde glemt som udødelig tenåring. Men ett sted i genene mine, lå det fremdeles rester av fryktens essens som bare ventet på å bli vekket til live. Uadressert. Ulmende i mørket. Presset lengre og lengre ned til de en dag kom opp igjen. På ustyrlige, uforståelige måter. Er det slik angst blir til?

Jeg er innadvent. Det vil si at følelsene mine skjer på innsiden av kroppen. På utsiden blir fasaden opprettholdt på automatikk. Jeg tror denne motsetningen har gjort det lett å misforstå meg selv. Hvis jeg bare ikke viste følelsene utenpå, så var de ikke ekte – dermed ingen frykt. Hadde det bare vært så lett, så hadde vel de fleste trent seg opp til å ikke reagere følelsesmessig. Og det var det jeg gjorde. Men man kan ikke lure livet. I dag tenker jeg at det som skjer på innsiden er mer kraftfullt enn det som skjer på utsiden. Andre kan bare ikke se det. Noe som kanskje er opphavet til noen av mine største frykter – frykten for å ikke bli forstått, ikke sett, ikke tatt på alvor, følelsesmessig ensomhet.

«Hva frykter du?» Mange menneskelige ting. Frykten i seg selv er ikke problemet. Problemet kommer når jeg later som jeg ikke frykter, og oppfører meg på måter der jeg skal slippe å kjenne på frykten. Med isolasjon, alkohol, rus, spiseforstyrrelser, oppmerksomhet, bekreftelse, bedrageri og uærlighet. Vi har hørt det før – å være modig er ikke fravær av frykt. Det er å kjenne på frykt, men likevel gjøre det rette. Å bytte ut disse forkledningene, disse forsvarsmekanismene og disse destruktive mestringsstrategiene med en ny taktikk. En som går ut på å kjenne etter, og så være sårbar nok til å være ærlig med meg selv og andre – i alle mine livsforhold. Det er det vanskeligste og viktigste oppdraget jeg har.

MORGENHODET

Oppvåkningen min skjedde et par timer prematurt i dag. Jeg ville ikke sove igjen, men ville heller ikke stå opp. Så jeg ble liggende, og jeg pleier vanligvis ikke å se på iPhonen før noen timer ut på dagen, etter at jeg har gjort rutinene mine. Men i morges fant jeg meg selv scrollende. Det er ikke en god start på dagen for meg. Jo lengre jeg ligger slik, jo dårligere blir morgenen, og resten av dagen. Så jeg slengte av meg dynen relativt raskt og ristet av meg inntrykkene fra sosiale medier. Nå har jeg lest litt i bøkene mine som jeg leser i hver morgen, og pratet med min høyere kraft. Noen dager er det vanskeligere å grunne meg selv enn andre. Jeg har spist rundstykker og slurpet i meg en kaffe som ble tom litt fortere enn ønsket.

Det har vært sånn i lockdown at jeg har klart å beholde ganske gode rutiner på morgenen. Jeg er mest effektiv på den tiden av døgnet. Men det gjør at ettermiddagene kan ha blitt litt tomme. Kjenner at jeg bekymrer meg for at det kan bli en av de ettermiddagene i dag. Kjenner også at det er en dum og unødvendig ting å bekymre seg for. Jeg tror det er best om jeg bare gjør de tingene jeg skal gjøre i et rolig tempo. Er tilstede i det jeg driver med. Praktiserer mindfullness i hverdagslige gjøremål. Ja, det høres fint ut. Jeg har litt skoleting å ta meg til. Siste innspurt før sommerferie, så er jeg plutselig ferdig med to år på filmskole. Fremtiden virker litt usikker faktisk. Klarer ikke helt å like det. Men igjen, å bekymre seg er nytteløst. Jeg tror at jeg skal studere litteraturvitenskap til høsten. Ser også for meg at jeg vil drive med film samtidig. Men jeg trenger en unnskyldning til å dykke inn i litteratur, poesi og andre tekster med god samvittighet. At det skal være okkupasjonen min liksom – det høres ut som en luksus. At jeg skal motta støtte og stipend for å få veiledning i noe jeg liker. Noen ganger virker det å bo i Norge (i denne tidsalderen) for godt til å være sant. Nesten eventyrlig. Jeg er mye takknemlig for det.

Det var bare en liten tankestrøm fra mitt nåværende indre rett og slett. Jeg har det bra. Det går opp og ned med meg, som med alle andre, men det er noe helt spesielt med den oppturen som kommer etter en nedtur. Når jeg bare presser gjennom motviljen min og gjøre de rette tingene, så føler jeg meg hakket visere, mer integrert og tryggere i meg selv for hver gang. Det tar kanskje noen uker, men dette er livet da. Og akkurat nå er jeg bare glad for å være her, selvom jeg har en undertone av melankoli jeg ikke helt klarer å begrunne med ord. Vet ikke om dette innlegget var av noen nytte for noen. Men som sagt så måtte jeg bare gjøre noe som fikk meg til å føle meg litt bra akkurat nå, og dette var en sånn ting.

Å VÅKNE OPP OG VOKSE OPP

Jeg syns det er vanskelig for tiden – å skille på hvilke aspekter av hverdagen som er grunnet lockdown og hva som bare er sånn livet mitt er… Når jeg har det vondt, tenker jeg at jeg alltid har hatt det sånn, og at jeg bare har små glimt av lykke innimellom. Og når jeg har det godt, tenker jeg at tilfredsheten er min opprinnelige tilstand. Som om min nåværende periode alltid overskygger fortiden. Perspektiv er virkelig alt altså. Men Gud som jeg kan famle i blinde etter å finne det rette perspektivet noen ganger. Jeg kan til og med finne det, men likevel ikke ha lyst til å bruke det. Jeg kan se det rette perspektivet rett foran meg, vite de rette valgene å ta, men likevel ikke ville. Mye motstand i meg om dagen. Som om jeg har mange små valg hele tiden om å leve enten modent eller infantilt – i væremåte, i relasjonen til meg selv, i hvordan jeg elsker, i hvordan jeg reagerer på vanskeligheter… Og så har jeg en smertefullt trang til å ta de gale valgene en liten stund til. Fordi ansvarsfraskrivelsen er trygg og deilig. Jeg har vel lov til det i begynnelsen av 20-årene? Så kan jeg gjøre det rette senere? Men vissheten om det, tror jeg vil gjøre de gale valgene ganske mørke og kjipe egentlig. Ignorance is bliss, men man kan ikke «avlære» ting man allerede vet. Jeg står ved nye veiskiller hele tiden, og har til nå klart å ta det rette valget i siste liten.

Jeg har kjent på mye ensomhet igjen. Interessant hvor flaut det er å innrømme, når det er så mange som føler på det, er det ikke? Det får meg til å føle meg liten og uattraktiv. Svak og uønsket. Frykten for isolasjon og utenforskap ligger dypt i vår natur. Jeg syns det er underkommunisert hvordan relasjoner kanskje er den største forutsetningen for å være et lykkelig menneske. En av mine gamle psykologer sa noe som at «andre mennesker er den beste medisinen for mentale plager.» Vi kan fort undervurdere viktigheten av våre instinktive behov, i vår overlegne holdning om at vi er intelligente vesener. For smart for vårt eget beste. Jeg vet at det er mange gode grunner til ensomheten i det siste, men av og til tar ikke logikken bort smerten heller. Det lettet litt i går. Men så klart måtte jeg gjøre min del av arbeidet.

Jeg har en morgen alene i dag. Og det føles faktisk rent, klart og fint. Kaffen er drukket, og jeg har skrevet litt på 4. trinnet mitt. Sitter og tenker at jeg skulle ønske 12-trinnsprogrammet var mer anerkjent i Norge. Det er noe mektige greier altså. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten akkurat nå. Jeg skriver så mye for hånd at jeg nesten ikke har noe igjen til bloggen for tiden. Men det er noe helt eget med å skrive her også. Det rører seg på innsiden av meg.

Det er vondt å våkne opp og reise seg ut av den behagelige sengen. Men både Platon og mine egne erfaringer har gjort meg klar over at «det ueksaminerte livet er ikke verdt å leve.»

KUNSTEN I INGENTING

Jeg visste at jeg burde meditere, og at det sikkert var bra for meg. Og selvom jeg gjorde det fra tid til annen, hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å bli en mediterer. Det siste året (med noen glipp) har jeg meditert i alt fra 5 minutter til 1 time om dagen. Utenom å kutte ut alkohol og rusmidler, er meditasjon en av de aller mest effektive verktøyene for blant annet angst og søvnproblemer for meg. To ting som dikterte dagene mine før, men som i dag bare er en sjelden utfordring. Jeg har kommet så langt om dagen at jeg ofte kan føle på takknemlig etter angstsymptomer eller søvnproblemer, fordi de er så ufattelig milde i forhold til det de pleide å være. Også går de faktisk over. Jeg tenkte å skrive litt om de forskjellige type meditasjonene som jeg driver med, for de som er nysgjerrige.

Stille meditasjon
Om morgenen liker jeg å sitte stille i 5 minutter og bare se hvilke tanker som dukker opp. Få litt kontakt med meg selv følelsesmessig. Sette intensjonen min for dagen. Slippe inn den energien jeg trenger for å være den beste utgaven av meg selv den kommende dagen, både med meg selv, og med de rundt meg. Føler meg helt avhengig av å starte dagen slik.

Mindfullnessmeditasjon
Etter morgenyogaen vår, pleier Olve og jeg å ta en 10-minutters mindfullnessmeditasjon guidet av Sam Harris. De type meditasjoner kan til tider være både frustrerende og vanskelige, men også ekstremt hjelpsomme for å observere egne tanker (og stoppe dem før de går fort langt). Mye konsentrasjonstrening, samt å skifte perspektiv på virkeligheten.

Meditasjon for selvakseptering
Denne har jeg nylig begynt å praktisere, og jeg ble helt overveldet av effekten den har på meg. Jeg har aldri funnet noe så effektivt for å forbedre kroppsbilde mitt enn meditasjon for body positivity/body image. Det ble plutselig mye lettere å spise sunnere med den kjærligheten jeg fikk for meg selv. De finnes på YouTube!

Søvnmeditasjon
Og til slutt, om jeg ikke får sove en kveld, er en guidet meditasjon for søvn på YouTube en god trygghet for meg.

Det hender at jeg prøver meg på andre type meditasjoner innimellom, som metta (loving-kindness) og trancendental meditasjon med en gruppe som var før lockdown. Men de fire overnevnte er mest brukt for min del. Meditasjon har rett og slett blitt et av mine hemmelige våpen for mental helse og livskvalitet. Noen andre tilhengere der ute?

Hvor enn du er,
vær der.

Glem alt
om hår og klær

eller hvordan du føles
litt stille og sær.

Føl dine fingre
sensasjonen av tær

blant menneskemylder
eller skogens trær,

husk å ha
deg selv nær

hvor enn du er,
vær der.

UT AV HULEN

Lidelse, død og oppstandelse. Vår lidelse gjorde at vårt gamle liv, vår gamle måte å leve på, måtte dø. Etter torturen måtte vi inn i hulen, hvor Jesus lå før han gjenoppstod, inn i hulen, hvor Mohammad mediterte og ba før han kom tilbake. Inn i hulen – inn i oss selv… For selvrefleksjon. Inni hulen innså vi, at de gamle måtene som førte til vår død, var nødt til å dø med oss. Slik at vi kan komme ut av hulen med ny visdom, en ny måte å leve på. Det gjorde vondt å dø, men vi måtte dø, for å gjennoppstå.

Om fortellingene er sanne eller ikke, symbolikken i religiøse historier kan ha relevans for våre livs dypeste sannheter.

Hold ut inni hulene deres i denne isolasjonens tid. Sommeren er på vei. Det er snart tid for å gjenoppstå. Fremdeles god påske.

Dagene er mørke,
året er på hell.
Tårene vil tørke
hvis du tenner lyset selv.

I solens svake stråler
ligger håpet ditt på lur.
Du får ikke mer enn du tåler
før solen atter snur.

Lengt ikke etter sommer
selvom vinden den er kald.
Vintersolverv kommer
og åpner kroppens skall.

Sjelen din blir gjenfødt
naturen blir som ny.
Livet det blir rosenrødt
hold bare ut til daggry
.


Et dikt jeg skrev i vinter da jeg var i behandling, i hulen min.